Kultur

Alenemor, men ikke alene

Det finnes mange alenemødre som man ikke trenger å synes synd på.

Alenemor. Jeg er det. Men det er ikke synd på meg, selv om flere liker å tro det, inkludert meg selv i blant. Alenemødre er en av gjennomsnittsrollene som mediene så ofte liker å fremstille som ofre. Mye av journalistikken baseres jo på statistikker, og får dermed ikke med de store individuelle forskjellene også blant alenemødre. Få alenemødre bor på Oslo øst, røyker, har lavere utdannelse og lever av stønader fra NAV. Det finnes flere alenemødre andre steder...

Aldri har jeg følt at jeg har hatt en tydeligere merkelapp i pannen enn etter at jeg ble alene om omsorgen for et barn. Folk rundt meg konsentrerer seg så mye om hvor slitsomt det må være for meg, at jeg selv nesten glemmer hvor fantastisk det er å være mor til et lite barn. Jeg går rundt og er redd for å falle ned i den gropen omgivelsene har gravd for meg. Det føles som om folk står klare til å ta meg imot, fordi det forventes at jeg skal få et sammenbrudd, eller så blir jeg beskyldt for å undertrykke hvor fælt alt er. Det får meg til å kjenne etter om jeg er så sliten som folk skal ha det til, og fokusere på det meste som er negativt. Selv morsrollen takler jeg dårlig de dagene jeg ikke holder hodet over vannet, og minner meg selv på at det er dette jeg virkelig vil. Det er ingenting jeg heller vil enn å være mamma.

Det er lett å sette seg for høye mål når man er alenemor, for man ønsker å tilby egne barn en like god oppvekst som barn av foreldre som er sammen. Det er umulig å rekke over like mye når man har to mindre never å arbeide med. Noen gang må man ty til kreative løsninger fordi det er umulig å utføre foreldreoppgaver som retter seg til barn med to tilstedeværende foreldre. Derfor føler vel de fleste alenemødre at de aldri strekker helt til, fordi de strever å fylle rollen som både far og mor. Det fører til at man blir redd for å ta i mot hjelp, for så å måttel innrømme for seg selv at man trenger andre.

I begynnelsen av barseltiden rakk jeg knapt å spise. Jeg løp rundt i leiligheten med puppene ute, klare til å amme. Ofte satt jeg på sofaen og så på at ferdig påsmurte brødskiver på kjøkkenbenken lå og tørket inn. Flere ganger gikk brannalarmen fordi maten jeg holdt på å lage brant seg, fordi jeg prioriterte å mate barnet først. På kveldene da sønnen min fikk vondt i magen, eller da han ble syk, var det vanskelig å avgjøre når det var på tide å søke profesjonell hjelp. Det var skremmende å sitte med ansvaret og frykten for at mitt eget barn kanskje sluttet å puste. Dager som det, og dager da jeg var overlykkelig over at sønnen min gjorde noe banebrytende nytt, savnet jeg virkelig en mann ved min side. Det er fint å dele sorger og gleder med noen. For de fleste er det å få barn den største omveltningen som skjer i løpet av livet. Det er ensomt å oppleve en så stor hendelse alene. Det er ikke like spennende for venner og familie å vite hvor ofte man skifter bleier på barnet sitt. Derfor hjelper det heller ikke alltid å ha mange støttende mennesker rundt seg. Den eneste som kunne fylt plassen, er den biologiske pappan til barnet.

Til tross for vanskelighetene ved å bo alene med et barn, så er det store fordeler ved å være alenemor. Jeg har aldri vært lykkeligere. Innerst inne vet jeg at jeg mestrer morsrollen utrolig bra. Jeg styrer hverdagen vår, uten å ta hensyn til en tredjepart, så vi kan ta det meste på sparket. Oppdragelsen er konsekvent fordi sønnen min bare har meg å forholde seg til. Og jeg er jo aldri alene lengre. Selv ikke på toalettet...

For en uke siden ble jeg kjent med en kvinne i samme situasjon som meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg ble bedt inn i vennekretsen hennes, som for det meste besto av alenemødre. Hun mente vi burde holde sammen og hjelpe hverandre i tykt og tynt. Ut ifra henne skulle man tro at alle alenemødre hadde samme interesser. I alle fall når det kom til å snakke om sviktende eksmenn og dårlig økonomi. Hun passet rett inn i det bildet jeg hadde av en typisk alenemor, før jeg falt under kategorien selv. Det fikk meg til å tenke over hvor lett det er å la seg forme av andre. Den kvinnen hadde ikke blitt sånn uten hjelp av andre, som så på henne som svak. Først falt jeg inn i samme empatien som de fleste føler for henne, før jeg kjente avsmak. Ikke søren om jeg vil melde meg inn i en kvinneklubb for alenemødre. Jeg ønsker ikke at andre skal understøtte påstandene mine om at det er slitsomt å være mor, for det er så mange dager med barnet mitt som er givende, mer enn slitsomme.