Innlegget er skrevet sammen med Wilhelm Meek-Hansen, spesialrådgiver ved Atferdssenteret, og Terje Ogden, forskningsdirektør ved Atferdssenteret.
Selv om det er påpekt et stort behov for økt innsats mot mobbing og forbedring av læringsmiljøet i skolen, ber Utdanningsdirektoratet om at Kunnskapsdepartementet fjerner den statlige støtten til programmer som gjennom forskning har vist seg virksomme i dette arbeidet. Ifølge Dagsavisen (15/2) vil Direktoratet også anbefale at «staten demper sin omtale av programmer som et viktig virkemiddel i kampen mot mobbing og for et godt læringsmiljø».
Dette bygger på konklusjonene i den nylig publiserte rapporten «Hvis noen forteller om mobbing...» fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Rapporten er utført på oppdrag fra det samme direktoratet og konkluderer med at programmer har liten eller ingen virkning på omfanget av mobbing. Videre at de kun har en korttidseffekt og ikke bidrar til langvarige forbedringer av læringsmiljøet i skolen. Datagrunnlaget for dette er Elevundersøkelsen på 7. og 10. trinn for 2007–2009.
NIFU-rapportens konklusjoner, som har medført presseoppslag av typen «Slutt på støtte til antimobbeprogram» (Dagsavisen, 15/2) og «Danker ut mobbeprogram» (Dagsavisen, 16/2) forutsetter et solid forskningsgrunnlag. Det har ikke NIFU-rapporten! NIFU påpeker i sin kronikk i Dagsavisen (21/2) at de finner tilsvarende støtte for sine konklusjoner i det svenske skoleverkets rapport om effekten av antimobbeprogram. Denne har imidlertid også store forskningsmessige svakheter.
Forskerne bak NIFU-rapporten påpeker selv at dataene fra Elevundersøkelsen ikke kan si noe om hvorvidt programmer virker eller ikke. Det er vi enige i. Er analysene gode nok til å konkludere som det gjøres? Vi vil svare nei. At leseren ledes til å tro at rapporten presenterer pålitelige effektmålinger er én side av saken. At Utdanningsdirektoratet trekker bastante slutninger som slår bena under det forskningsbaserte programarbeidet for å motvirke mobbing og forbedre læringsmiljøet, er en annen og svært alvorlig side av den.
For å kunne trekke gyldige slutninger om effekter av tiltak må forskningen ta hensyn til hvordan situasjonen var før tiltaket ble satt inn, og hvordan den endrer seg over tid. At man i NIFU-evalueringen har tatt med skoler som ønsker å starte med et program, men som ennå ikke har startet gjennomføringen, er uvederheftig. Det tar tid å iverksette programmer og i startfasen vil de fleste skoler oppleve at de har problemer.
Forbedringer av læringsmiljøet og reduksjon av mobbing er et omfattende og tidkrevende arbeid, og det er som kjent mange veier som fører til Rom. Vi må ikke tilbake til den tida da man søkte enkle løsninger på komplekse utfordringer. Skoler både bør og vil ta i bruk ulike strategier i et arbeid som kan gi gode resultater.
Men det er uforståelig at Utdanningsdirektoratet underkjenner verdien av tiltak som bygger på og er evaluert gjennom forskning på et så tynt grunnlag som konklusjonene i NIFU-rapporten. Det er behov for atskillig mer god evalueringsforskning om effektene av de ulike programmer og modeller som skoler tar i bruk. Det kan blant annet gi svar på hva det er ved dem som bidrar til utbytte for elevene, og for hvem og under hvilke betingelser virkningen er størst eller minst.
Metodisk dårlig forskning gir ikke nyttig kunnskap, men kan skape mye støy som medfører at barn og unge ikke får de beste og mest virkningsfulle tiltakene som skolen kan tilby.
