17. mai-koden

1.500 skolebarn fra hele Oslo marsjerer i kveld ned Slottsbakken for å hilse Kongen og FIS-presidenten på Universitetsplassen – ikke ikledd bunader og norske flagg, men med nasjonale symboler fra 52 deltakernasjoner. De innfrir kanskje mer enn noen andre OSL2O11s løfte til byen: At dette skal være mer enn et skiarrangement. Det skal også være urban kultur og folkefest – og «folk» betyr i denne sammenhengen også folk som feirer ramadan eller går med turban. Det er et dristig løfte. Ski-VM forsøker seg nå på «17. mai-koden». Men kan skolebarna gjøre Holmenkollfesten, vår «andre nasjonaldag», like flerkulturell som 17. mai-feiringen?

For omtrent 30 år siden begynte Oslos innvandrerbefolkning å gjøre seg gjeldende i skolene. Dette reiste spørsmål om nasjonaldagsfeiringens form og skolenes sentrale rolle i feiringen. Var dette en nasjonalistisk orgie som holdt på å gå ut på dato? Var 17. mai ekskluderende overfor de nye minoritetsgruppene? Det fantes også noen som helst så at feiringen forble slik den hadde vært, som mislikte tanken på deltakelse fra «fargede barn». Dette spisset seg til da det kom bombetrusler mot Sagene skole i 17. mai-toget i 1983. Skoleledelsens første reaksjon var å trekke seg fra feiringen og dysse ned saken, men da det hele ble kjent, skapte det nærmest et folkekrav om ikke å bøye unna for slike krefter. Stortingspolitikere fra hele det politiske spekteret stilte som frivillige til skolens flaggborg, og 17. mai-feiringen fikk et progressivt tilsnitt: Det ble en rettighet å få være en del av dette norske «vi».

Når barn først deltar i noe, drar de lett med seg foreldre og slektninger. Det gir både en legitim grunn til å reise ned til Oslo sentrum og samtidig en innføring i 17. mai-koden: Se på barna, se de kongelige, pynte seg, iføre seg flagg og 17. mai-sløyfer, rope hurra og så videre. Når Ski-VM inntar det nasjonale symbolrommet – Karl Johans gate – og innleder «folkefesten» med et barnetog fra Slottsplassen, skjer det en symbolsk sammenkobling av våre to nasjonaldager. Når Holmenkollen bringes ned i byen, og sportsbegivenheten «tjuvlåner» 17. mai-koden, kan det tenkes at terskelen senkes for flerkulturell deltakelse.

Ski-VM har lagt lista høyt når de inviterer absolutt «hele byen» til fest, og de skapte seg tidlig fallhøyde ved å proklamere at ti prosent av de frivillige skulle være flerkulturelle. I et Dagsrevyen-oppslag 11. februar har den kritiske journalisten regnet ut at tallet bare ble tre prosent. Men er dette egentlig dårlig? Hvem vet vel «vinnertida» i en ny og uprøvd skiløype? De kritiske spørsmålene bør dreie seg om forsøkets seriøsitet, om det var alvorlig ment og kompetent prøvd ut.

Det mest eksplisitte tiltaket for å rekruttere og inkludere flerkulturelle skjedde i forbindelse med rekrutteringen av frivillige. Prosjektet som bærer navnet «Felles start» ble introdusert for mediene med minoritetsrepresentanter, byens ordfører, kronprinsen og sentrale innvandrerpolitikere. Dette tyder på at det var alvorlig ment, for det å tråkke til på denne måten kunne fort endt med kollbøtte, om det ikke var hold i underlaget. Minoritetsmiljøene var blitt involvert i en tidlig fase for å få gode råd og forslag. Et viktig tiltak i den flerkulturelle rekrutteringen var «nettverksmetoden» – en satsning på personlige nettverk og flittig bruk av sosiale medier. Det er slik man lager revolusjoner i 2011, ikke ved å sette inn en annonse i avisen.

Et annet tidlig valg var at ingen skulle kvoteres inn. Man kunne argumentert for at de flerkulturelle hadde en spesialoppgave i helhetsbildet: Å symbolisere at innvandrere også kan være en del av dette. I stedet valgte man å satse alt på å få mange nok til å søke gjennom websiden «frivillighetsportalen» og konkurrere på like vilkår. Tanken var at fikk man mange nok flerkulturelle til å søke, ville de også klare seg videre. Det ble riktignok understreket at egne skiferdigheter eller sportslidenskaper var mindre relevante enn språkkunnskaper, førerkort, ledererfaring og så videre. Men man kan godt kalle dette en tillitserklæring til det flerkulturelle Oslo.

Folkefesten skal foregå i byen, like mye som oppe i marka. Ski-VM gjør nettopp et poeng ut av den nære koblingen mellom byen og naturen, kulturen og idretten. Oslo-borgerne skal «merke» at det er VM, en «happening» og et «varig minne» – enten man er skiinteressert eller ikke. Medaljeseremoniene er lagt til Universitetsplassen, i likhet med gratiskonsertene og «Munch i snø og is». Ski-VM vil nok prege Oslo på en helt annen måte enn OL gjorde i Vancouver. «Aktiv til VM» har dessuten sørget for at alle barneskolene i Oslo har arrangert et eget «Skole-VM» og at 800 førsteklassinger «med liten skierfaring» fikk delta i skiskole.

Det vil være rart om ikke noe av dette vekker interesse, også hos pakistanske drosjesjåfører og somaliske småbarnsmødre. Det skjer midt i byen – i 17. mai-rommet – på en tid på døgnet da man verken behøver å ta fri fra jobben eller være «natteløve», og det er gratis. Her er det intet åpenbart frieri til innvandrermiljøer, med for eksempel Bollywood-innslag eller tempeldans. Men kanskje er ikke det nødvendig. Kanskje er de felleskulturelle elementene nok? Innvandrere som drister seg inn på Universitetsplassen under VM-dagene gjør det vel fordi de er nysgjerrige på «det norske», og ikke for å speile sin minoritetsidentitet? Den urbane delen av folkefesten senker deltakerterskelen mange hakk i forhold til esoteriske ekskursjoner opp i løypene, med lavvo og sovepose og det som verre er. Generalprøven blir uansett åpningsseremonien, med deltakelse fra alle Oslo-skolene og regi av mannen bak åpningsseremonien på Lillehammer.

Kanskje det viktigste ikke vil være ti prosent flerkulturalitet i 2011, men at vi ser starten på en ny utvikling. For 1,8 milliarder investert i et sportsanlegg fortjener «hele byen» å få større eierskap til «Kollen», og kanskje er det slått en liten bresje i nikkersadelens hegemoni. Da vil OSL2O11 uansett ha satt et varig spor.