Bjelken i Civitas øye

Civita-skribent Bård Larsen har skrevet bok om autoritære idealister, og kommer med streng refs av SVs autoritære arv. 50-årsjubilanten SV har unektelig sine svin på skogen. Men at sentrale SV-ere ikke så, eller ikke ville se, de autoritære utskeielsene i Kina og Østblokken er egentlig gammelt nytt. Helt siden 1950-tallet har norske radikalere måttet svare for forbrytelser begått i kommunismens navn over hele kloden. Ofte med rette, andre ganger ikke. Vi skal ikke glemme utfrysning og yrkesforbud mot venstreradikale motstandshelter fra okkupasjonsårene – skjebner verre enn det enkelte pengesterke Quisling-kollaboratører slapp unna med. Andre ble ulovlig overvåket. Og Bernt Hagtvet får fortsatt forsider og spaltekilometer fra Aftenposten til Klassekampen for sin årlige slakt av 70-tallets AKP. Bortsett fra et litt underlig angrep på Jens Stoltenbergs FNL-støtte under Vietnamkrigen, ser det ut som Larsen slår inn vidåpne dører.

Men vent. Sammen med Høyres Torbjørn Røe Isaksen har Larsen funnet en forbindelse mellom dagens SV og kommunismens mørke fortid. Linken heter Hugo Chávez, Venezuelas president og frontfigur for Latin-Amerikas venstrevind. Både i Dagbladet, NRK, VG og Klassekampen fremmer Isaksen og Larsen SVs «Chávez-hyllest» som et hovedbevis for at partiet fortsatt har autoritære trekk. La meg derfor introdusere noen sentrale fakta om dette, som merkelig nok ikke er nevnt i debatten hittil.

I 2002 ble den folkevalgte Chávez styrtet i et blodig militærkupp. De høyreekstreme kuppgeneralene utnevnte Venezuelas NHO-sjef, Pedro Carmona, til diktator. Chávez ble bortført og nasjonalforsamlingen oppløst. Etter to døgn ble diktaturet styrtet og Chávez gjeninnsatt. Høyrepartiene bak kuppet slapp forfølgelse, og i 2004 fikk de omkamp med folkeavstemning om Chávez' videre styre. Chávez vant den FN-observerte avstemningen med 59 prosent. Det var denne løsningen som fikk SV til å sende Chávez et gratulasjonstelegram, og dermed miste sin demokratiske troverdighet, ifølge Larsen og Isaksen.

Men Høyre og Civita har faktisk investert mer enn SV i Venezuela-spørsmålet, som Larsen og Isaksen mener er så sentralt. Kanskje sier engasjementet noe om deres demokratisyn? Under Civita-leder Kristin Clemets Oslo Freedom Forum 2010, ble to av det venezuelanske militærkuppets frontfigurer invitert til Grand Hotel. Leopoldo López ble presentert som «hero of human rights» og Marcel Granier som «the voice of freedom». Under kuppet ble hele Venezuela vitne til hvordan ordfører López personlig ledet en væpnet politikommando som brøt seg inn og arresterte landets lovlige justisminister og skrøt av det foran TV-kameraene etterpå. På to forskjellige TV-kanaler framførte López sitt krav om at nasjonalforsamlingen skulle oppløses. Dette innfridde diktatoren med det svært forhatte Carmona-dekretet, også det høytidelig framført på kuppvennlige TV-kanaler. Granier er sjef for RCTV, en av TV-kanalene som ble omtalt som «vårt viktigste våpen» av det kortvarige diktaturets forsvarsminister. Granier ble også filmet i presidentpalasset da han feiret innsettelsen av Carmona. Senere innrømmet Carmonas helseminister at Granier tilbød å ta seg av diktaturets «PR-strategi». Hele Venezuela så RCTV hylle Carmona-diktaturet og sensurere bort protestene mot kuppet.

Larsen har rett i at SV gratulerte Chávez med valgseieren i 2004. I tillegg har SV advart om militærkupptrusselen mot det venezuelanske demokratiet. Civita, derimot, inviterte kuppmakerne til Grand Hotel. Uansett syn på Chávez er det lett å se hva som er mest demokratisk.

I 2007 ble tre latinamerikanere invitert til Høyres Hus. To av dem deltok i, eller støttet, det kortvarige høyrediktaturet i Venezuela i 2002. En tredje, Ramiro Cavero, hadde vært viseminister i regjeringen til Bolivias høyreekstreme eksdiktator, general Banzer. Jeg påpekte i Dagbladet at et demokratisk parti som Høyre bør holde kritisk distanse til slike venner. Det ble dårlig mottatt. Cavero, som må ha lært mye av sin tidligere sjef General Banzer, skrev at jeg hadde «et sykt og kriminelt sinn» og «burde vært dømt og fengslet» for min kritikk. Ifølge Amnesty International var det nettopp i fengsel at kritikere risikerte å havne under Caveros tid i Banzer-regimet. Et par liberale høyrevelgere uttrykte personlig fortvilelse over oppførselen. Høyres Peter Gitmark, derimot, truet meg med søksmål.

Kupptradisjonen tro, har konservative makteliter forsøkt å styrte demokratisk valgte venstreregjeringer med vold i hele fem latinamerikanske land det siste tiåret. Senest i Ecuador i fjor, uten hell. Før det i Honduras i 2009, da den Chávez-allierte president Zelaya (for øvrig fra søsterpartiet til norske Venstre) ble bortført av militæret, og erstattet med et brutalt kuppregime. Hele verdenssamfunnet, inkludert USA, vedgikk at det var et militærkupp. Armando Valladares, en av Oslo freedom forums «heros of human rights», kalte det en heltedåd og fikk hedersmedalje av kuppregimet. Noen ser en sammenheng mellom Unge Høyres støtteerklæring til Adolf Hitler i 1931 og dagens latinamerikanske kuppsvermeri. Mitt anliggende er bare å advare mot det siste.

Selv har jeg oppholdt meg mesteparten av tida i Venezuela siden kuppåret 2002. Jeg har sett hvordan polariseringen er redusert siden da. Høyresida er representert i parlamentet og med ordførere og guvernører. I 2007 vant opposisjonen en folkeavstemning og stanset Chávez' forslag til ny sosialistisk grunnlov. Meningsmålinger viser at Chávez fortsatt er svært populær blant de fattige, men høyresida driver alt kampanje for å vinne neste års presidentvalg. For det er valg som gjelder nå. Kun noen få ekstremister fortsetter å hylle gamle kuppmakere og oppfordre til nytt militærkupp mot Chávez i de private mediene. Til Høyre, Civita og SV kan jeg forsikre at flertallet, chavistas og anti-chavistas, foretrekker gratulasjonstelegram for folkeavstemninger – uansett vinner – framfor hylling av kupptilhengere. Det gjør antakelig den jevne høyreliberaler også.