Kultur

Blant og blandt, fru Blom

En kamerat av meg leste gjennom en av artiklene mine og kom med tilbakemelding om at det heter "blant" og ikke "blandt". Jeg har alltid skrevet "blandt".

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg sliter med å akseptere dette. Blandt kommer av blande slik sendt kommer av sende. Slik meldt kommer av melde. Slik godt kommer av god. Blant har ikke noe i det selskapet å gjøre!

Lettere sjokkert har jeg i ettertid konsultert ordbøker, googlet og undersøkt. Resultatet er nedslående: Selv ikke Riksmålsordboken aksepterer blandt. Man skal faktisk flere tiår tilbake i tid enn jeg har levd for å komme dit at det var kosher å skrive blandt.

Jeg klarer likevel ikke komme over at det å utelate d'en i blandt kjennes feil. Det ser stygt ut. Det er så det smerter i estetiklene. (Et ord du heller ikke vil finne i en norsk ordbok men som likevel gir intuitiv mening. Takk, Erik Naggum.)

Som nyinnmeldt venstremedlem kaster jeg meg over tastaturet. Det må jo ha vært språkstrid om dette? Her må vel moderpartiet ha stått på barrikadene? Skuffende lite er dog å finne. Det kan virke som om blandt ble frarøvet sin d mens alle andre var opptatt med sine egne saker.

Et spor dukker likevel opp fra verdensvevens støvete arkiver. Partifelle Gunnar Knudsen hadde i 1919 følgende å melde i språksaken:

"Vi har paa vort program blandt andet det krav, at vi skal arbeide for at faa et samnorskt maal. Det er to betragtninger som gjør, at vi i venstre synes, det er paakrævet, at vi arbeider for at faa et samnorskt maal; det er dels de nationale hensyn og dels de kulturelle".

And the plot thickens. Samnorsk! Med sin vakre, herjende d i både etternavn og "blandt" kjempet han for samnorsk! Han forsto neppe implikasjonene av hva han var med på. Jeg velger å tro at han ønsket at landsmålet skulle tilpasse seg riksmålet og at den perverteringen samnorsken senere sto for sto like fjernt fra Knudsens Venstre som sosialdarwinismen sto fra Darwin.

For her tror jeg vi nærmer oss sakens kjerne. Samnorskideen ble kuppet og videutviklet av skruppelløse fanatikere som forfulgte danskhet generelt og d'er spesielt, ikke ulikt hvordan andre fanatikere videreutviklet sosialdarwinismen til industrielt folkemord. Men - hvorfor ble blandt et offer i den kampen, mens både sendt, meldt og godt overlevde de mørke tidene?

Min hypotese er at slakterne, på samme måte som sine kontinentale åndsfrender, gikk metodisk til verks: Alfabetisk. Teppefall for blandt. Men så skjedde det noe. Noen grep tydeligvis inn og rakk å stanse galskapen før den fikk etset seg gjennom resten av alfabetet.

Jeg vet ikke hvem disse ukjente språklige redningsmenn var eller hva de risikerte, men de fortjener takksigelser, heder og ære. Språkkorset i pureste gull gir jeg dere, fordums helter.

Slik jeg ser det har vi tre valg. Vi kan akseptere det ufullbyrdede syntaksocoust som et historisk og uforanderlig faktum og fortsette å skrive blant. Vi kan velge å fullbyrde syntaksocoust og utrydde enhver d som forsøker å menge seg med t'er. Eller vi kan velge å vise vår avsky over historiens grusomheter, velge å ta et oppgjør med disse ideene fra historiens skraphaug. Vi kan velge å gi blant d'en sin tilbake.

Språkrådet kan man neppe vende seg til i denne saken. Bokmålets lebensraum er nok for trangt til å kunne slippe en utslettet d inn i varmen igjen. Så jeg retter min bønn til riksmålsfolket og riksmålsordboken: Gjør det eneste rette!

For meg er valget enkelt - jeg har foretatt det ubevisst så lenge jeg kan huske. Det kommer jeg til å fortsette med.

Mer fra: Kultur