Kultur

Vær varsom med hva du sier

Attentatforsøket på representant Gabrielle Giffords i Arizona har satt igang en debatt om innflytelsesrike skikkelser i USA bør passe mer på hva de sier, med antagelsen om at tøff retorikk kan føre til vold. Hykleriet sitter dessverre løst.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Er det Sarah Palin sin skyld?»

Før man egentlig visste hvem drapsmannen var, brukte man motsatt bevisførsel for å finne syndebukker for hvem som egentlig hadde skylden. Hvem var det som var uenig med Giffords, hvem hadde utsatt henne for tøff retorikk, hvem var hennes største politiske fiender.

Som Demokratene ofte gjør nå til dags, landet de umiddelbart på Sarah Palin med Tea Party-bevegelsen som alternativt svar. Deres "voldelige" retorikk i løpet av valgkampen ifjor måtte være ansvarlig for at noen har skutt Giffords, mente de, før ofrene en gang var identifisert.

Massemediene i USA, som med unntak av Fox News heller mot Demokratene, begynte å belære amerikansk høyreside om at det var uansvarlig å bruke militær og tøff retorikk mot sine politiske motstandere, fordi dette kunne gi galninger onde ideer. Dette sa de med tunga rett i munn, vel vitende om at det er de selv som har for lengst hentet inn militære metaforer for å omtale politikken i mer pirrende språk.

Samtidig antydet og mente mange av de samme at det var høyresiden som måtte ta skylden for drapene, og utsatte dem dermed for akkurat samme type tøff retorikk med sterke, splittende og injurierende anklager.

Her i Norge serverte mediene de samme antydningene og anklagene, til tross for at ingen av dem var basert på faktisk bevis av noe slag. Sheriffen som er ansvarlig i kommunen der drapene fant sted har konstatert flere ganger at de ikke sitter på noe bevis som tilsier at gjerningsmannen handlet med politisk motiv. Man har heller fremdeles ingen bevis på at det var tøff retorikk som var utløsende for hans morderiske utbrudd.

På Dagsnytt 18 den 10. januar fikk vi høre synspunkter om saken fra Minervas Jan Arild Snoen, og lederen for Democrats Abroad Norway, Lisa Cooper. Det er sistnevnte som retorisk gjentok spørsmålet om det var Palin som hadde skylden, men mente selv at Palin ikke var ansvarlig. Hun var mer opptatt av dette med giftig retorikk, og lurte på hvordan man hadde kommet ditt man er idag, når folk skyter hverandre.

– Etter mellomvalget, begynte man å bruke "cowboys and indians"-språk, og så ser vi hva som har skjedd, forklarte Cooper.

Merkelig nok er det språket før mellomvalget som har vært under granskning av mediene og kommentatorene, og det har ikke fremkommet noen spesielle tøffe episoder av cowboy/indianer-språk etter valget. Cooper kom heller ikke med noen eksempler på at dette utartet seg plutselig etter valget, og at det dermed førte til denne skyteepisoden. For det gjorde det ikke.

Så hentet Cooper fram medbrakte notater for å servere hennes fremste bevis på at det ikke er noen tvil om at voldelig retorikk fra Republikanerne hadde ført til tragedien.

«Det var en som heter Jesse Kelly, 29-åring, som var motstanderen til Giffords i mellomvalget. Og han sa direkte, "Hjelp oss fjerne Giffords fra kontoret, fyr av en M16 med meg, Jesse Kelly". Dette var bare noen måneder siden, og dette hørte en sinnsyk, mentalt ustabil person som tok til vold. Så er det politisk motivert, det der syns jeg er lett å sette et likhetstegn til.»

Slam dunk!

– Her må politikerne være litt mer ansvarlig med hva de sier, var hennes hovedbudskap.

Cooper burde kanskje ta sitt eget råd før hun forsøker å belære andre. Nesten alt hun sa om Jesse Kelly var feil.

Først, så var ikke dette noe Kelly selv sa, men var en annonsering for et valgkamptreff satt opp av Pima County Republicans på deres nettside.

Ordlyden som ble brukt for å trekke oppmerksomhet til anledningen var ordrett: «Get on Target for Victory in November Help remove Gabrielle Giffords from office Shoot a fully automatic M16 with Jesse Kelly». Man må altså anta at det var Pima County Republicans som bestemte retorikken, da det sto på deres nettside.

Cooper forsøker å plassere begivenheten nærme nok til drapene til at man kan i tvil gå med på at de kan ha sammenheng, når det i virkeligheten er snakk om et halvt år siden - 12. juni ble arrangementet holdt.

Sist men absolutt ikke minst, kommer hun med den viktigste puslebrikken for at det skal kunne knyttes til Loughners handling - hun hevder direkte at han hadde hørt om dette valgkamptreffet.

Som Jan Arild Snoen påpekte raskt, så har hun absolutt ingenting å bygge denne påstanden på, noe hun må ha vært klar over selv når hun sa det.

Etter en nøyere sjekk, så viser det seg at dette arrangementet ikke fikk noen ekstern omtale i det hele tatt, bortsett fra én eneste ensom blogg som skrev om det. Det er dette ene blogginnlegget, på en obskur blogg ingen har hørt om, som Demokratene har gravd opp i ettertid av drapene for å hause opp dets betydning.

Igjen, så har man brukt motsatt bevisførsel for å finne ting i etterkant som passer med et ønsket resultat, nemlig at Republikanerne oppfordret (tvetydig/metaforisk) til vold mot Giffords, som deretter forårsaket Loughners voldseksplosjon.

Når man i tillegg nå vet at skyteren ikke var en tilhenger av Republikanerne, stemte imot Bush i 2004 sammen med en venninne og hans tidligere venner omtaler han som liberal og venstreradikal, blir det hele enda mer absurd.

Lisa Cooper har helt åpenbart ikke sjekket opp i påstandene hun tok med seg for å servere til norske radiolyttere og tv-seere, og farer med usannheter for å legge skylden for drapene på hennes politiske motstandere.

Cooper bør først unnskylde seg for å spre injurierende og uansvarlige påstander om hennes politiske motstandere for å gi dem skylden for noe de ikke er ansvarlige for.

Deretter kan hun vurdere å praktisere det hun preiker til andre, å være mer påpasselig med hva man hevder om og sier til hverandre.

Avslutningsvis bør Cooper, og alle andre som har gjort det samme som henne, ta til seg det president Obama sa i natt:

«Rather than pointing fingers or assigning blame, let’s use this occasion to expand our moral imaginations, to listen to each other more carefully, to sharpen our instincts for empathy and remind ourselves of all the ways that our hopes and dreams are bound together.»

Mer fra: Kultur