7. februar 1888 stilte 17 av 32 påmeldte mann opp i verdens første femmil. Starten gikk like ved dagens T-banestasjon på Majorstua, og løypa snirklet seg omkring Kristiania i ei sløyfe på 25 kilometer. Deltakerne var lokket til start i noe så dumdristig som ei femmil gjennom fine premier.
Torjus Hemmestveit fra Morgedal i Telemark vant på 4.26.30. Han hentet premien på 400 kroner i gull, tilsvarende åtte måneders lønn for en skogsarbeider. Hemmestveit og andre morgedøler var kjent for å gå skirenn med fine premier. Hele 40 av skipionerene fra Telemark, inkludert selveste Sondre Norheim, emigrerte til USA ved hjelp av premier fra skirenn. Nummer to i femmila i 1888, Peder Eliassen fra Løten, omsatte premien i en båtbillett til Amerika like etterpå. En sambygding av ham, Paul Hønningstad, startet skiproduksjon i Løten på begynnelsen av 1890-tallet. Han solgte ski, «Peder-Eliassen-modell», oppkalt etter bygdas gode skiløper.
Merkevarebygging forekom også i 1890-åra, det beste eksemplet på det var Fridtjof Nansen. Han ble sponset av blant annet et tobakksfirma og holdt foredrag om ski mot honorarer på opptil flere tusen kroner. I etterkant av skituren over Grønland i 1888 ble såkalte Nansen-klær populær mote i Norden og særlig Tyskland. Norsk skiindustri fikk et løft etter Nansens og også Roald Amundsens ekspedisjoner. Omsetningen var riktignok liten i forhold til hva den ble senere for norsk skiindustri, men den var eksplosiv i forhold til hva den hadde vært.
En må nemlig se skiløpere og skiløping i forhold til samtida. Mange glemmer det og tolker historien ut ifra den tida de selv lever i – femti eller hundre år senere. Derfor virker femmila i 1888 gammeldags, mens den i virkeligheten var et grovt brudd med datidens normer, noe nytt og vågalt. Deltakerne kunne dø av overanstrengelse. Organisert skiløping i Norge var mye et nasjonalt prosjekt med militære motiver. Opprettelsen av Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug i 1861 skjedde for å styrke forsvaret mot Sverige. Skiløping var viktig. For å styrke skiferdighetene arrangerte foreningen skirenn med pengepremier. De visste det var et lokkemiddel, også fordi skiløperne fantes blant den fattigste delen av befolkningen.
Lauritz Bergendahl (1887-1965) fra Sørkedalen var et stort skitalent. Men i 1905 brøt det ut en tuberkuloseepidemi i Sørkedalen. Folk hostet og strøk med bortover brukene i skogsbygda. Bygdefolket fant trøst i religion. Også Lauritz gjorde det, og kuttet ut skirenn – det foregikk på søndager og var å synde mot helligdagen. I 1909 lå Lauritz i et tømmerhoggerlag ved Heggelivann. Etter arbeidsdagen dro kara ofte ut for å trene i mørket. Lauritz elsket å hoppe og gå langrenn, men følte at kristenplikten tynget. Han ble overtalt til å gjenoppta skikarrieren og vant Nydalsrennet i Kristiania samme år. Han vant også det første Hovedlandsrennet på Lillehammer, i 1909, og ble den første norske skikongen i det selvstendige Norge. Bilder av Lauritz Bergendahl viser en kar med tunge ski og staver med digre trinser. Gammeldags utstyr, tenker en moderne nordmann. Men nei, det stemmer ikke. Lauritz var den mest avanserte skiløperen i Norge inntil da. Å leve som ham, reise rundt på toget hele vinteren 1911, med hoppski og langrennsski, pokaler og bløte klær i sekken, det var mye mer ekstremt i forhold til samtida enn Petter Northug hundre år senere.
I Bergendahls tid var nemlig ikke idrett og toppidrett akseptert. De gamle var født i 1830- og 1840-åra. De mente det var galskap å bruke tid og energi på noe så unyttig som idrett. Å jage rundt i skogen, pese og puste tungt, bruke mye tid på å koke skismurning, det var både tull og potensielt farlig. Mange mente en kunne sprenge lungene og pådra seg hjertelidelser gjennom utholdenhetsidrett. Det gjaldt ikke bare i Norge, men i mange land. Leger og vanlige folk var skeptiske til idrett. Idrettsbevegelsen trengte flere tiår på å bli innkjørt i folkebevisstheten.
Bilder av Gjermund Eggen i ski-VM i Oslo i 1966 vises ofte på norsk fjernsyn. Klassisk er ventebildet der det går to-tre minutter før skiløperen synes i bildet på femmila. Vi ler av det i dag og kaller det antikvarisk, men i 1966 var det hypermoderne. VM på ski i 1966 skapte nye helter fordi nesten hele Norge så mesterskapet på fjernsyn. Det innførte en ny tid innen media og idrett. Også Gjermund Eggen og hans samtidige som Ole Ellefsæter, Harald Grønningen og Odd Martinsen drev toppidrett på et høyere nivå enn i tiårene før.
De beste langrennsløperne i 1960-åra tok permisjon om vinteren, riktignok uten lønn, men kjørepenger til mange smårenn og nyttegjenstander som premier varslet en gryende profesjonalisering av sporten. Utøverne jobbet mesteparten av året og gikk ikke i økonomisk pluss av skigåing, men de drev mer profesjonelt enn tidligere. Det kan en si om hver generasjon skiløpere på 1900-tallet og fram til Petter Northug og Marit Bjørgen i 2011. Mer velstand i samfunnet gir også rom for økt profesjonalisering. Likevel tjener de fleste gode skiløpere også i 2011 lite eller ingenting. En viktig forskjell fra tidligere er økt medietrykk mot skiløpere i enkelte nasjoner.
Idrett speiler samtida. I 2011 er det mer penger enn noensinne i Norge, og det preger også mange idrettsfolk. Når Petter Northug reklamerer for Red Bull er det ikke så mye annerledes enn at Fridtjof Nansen ble sponset av et tobakksfirma. Når Petter Northug hviler og sover mesteparten av døgnet utenom treningen, gjør han bare som Lauritz Bergendahl i 1911. Lauritz kunne, i perioder om høsten og vinteren, gå tre timer på ski om morgenen og ta en kort økt om ettermiddagen – og bli kalt en gærning for det. Han ble regnet for ekstrem, en som tøyde kroppens yttergrenser. Gikk det virkelig an å bli bedre?
Det interessante i langrenn er at typen som blir best er den samme som i 1911 – seige slitere fra landsbygda, fra bondekår. De som vil bli best i langrenn gjør det de må for å vinne, uansett hvilken tidsepoke de lever i. De lar seg lokke av heder og ære, av premier og penger – etter hva som finnes i sin tid.