Midt i musikkstrømmen

2009 var året da jeg begynte å bruke Spotify. 2010 var året da jeg sluttet å bruke Spotify. Nå går mitt musikkbudsjett på 100 kroner i måneden til den norske strømmingtjenesten Wimp (Wireless Music Player) – og jeg har aldri hørt så mye musikk på ett år. Akkurat nå hører jeg på «Starchild» fra Teena Maria, det beste albumet fra den stilskapende popsangeren som døde i romjula. De siste dagene har jeg sjekket ut spillelista med 49 album fra jazz-labelen CTI, jeg har hørt årets nye julelåter, det nye albumet til Ciara og en gammel Belle & Sebastian-plate jeg ikke lenger klarer å finne i CD-kassene jeg har satt vekk (ikke prøv sjekketrikset «vil du bli med i boden og se på CD-samlingen min?»). Jeg har spilt Ohneotrix Point Never-albumet en rekke ganger og delt det på Twitter, og jeg har gått gjennom noen av årsbeste-listene til herremagasinene – Mojo, Uncut etc – og konstatert at de var omtrent like kjedelige som jeg hadde trodd. Verken jeg eller andre kritikere har lenger større tilgang på ny musikk enn alle andre.

Slik er hverdagen i den digitale musikkrevolusjon, der vårt forhold til innspilt musikk er ugjenkallelig forandret etter introduksjonen av Spotify. Den svenske streaming-tjenesten ble nevnt nærmest i forbifarten på Bylarm 2009 og ble raskt tjenesten alle ville ha. På Bylarm 2010 presenterte Platekompaniet sitt motsvar, Wimp, i samarbeid med Telenor og nettselskapet Aspiro Music. Tunge aktører som setter markedsmakt bak, mens Platekompaniets musikkteft danner det redaksjonelle utgangspunktet. Musikkentusiaster med glød og vidsyn lager spillelister som holder brukerne oppdatert og gjør at Wimp framstår som en tjeneste med både hjerte og hjerne. Spotify legger alt opp til brukeren, med en temmelig blank åpningsside som har en egen evne til å slette minnet mitt, så jeg ikke lenger husker hva jeg vil høre. Mens Wimp minner meg om den uendeligheten av god musikk der ute jeg ikke har hørt ennå.

Spotify møtte motgang i året som gikk, etter at artister og plateselskaper trakk seg ut av tjenesten grunnet lave utbetalinger. Samtidig har Wimp fått stadig mer goodwill blant artistene. Siden det er en betalingstjeneste, sikrer det en viss utbetaling, og musikken gis ikke bort gratis, noe flere artister motsetter seg. Dermed kan man høre for eksempel Bob Dylan på Wimp, men ikke på Spotify. I høst har Wimp også begynt å invitere artister til å kommentere sine egne plater. Nå sist Robyn, som har vært ett av 2010s store internasjonale popnavn. Hun har spilt inn kommentarer til de 15 sangene på «Body Talk»-samleren, eksklusivt for en norsk strømmingtjeneste. Det sier noe om gjennomslagskraften Wimp har fått.

Nå skal jeg sette meg og høre på det timeslange «Wimp Spesial» med Lillebjørn Nilsen og Jan Erik Vold som går gjennom Nilsens karriere. Slik framstår Wimp som en blanding av musikkjournalistikk, kringkaster, platebutikk og gratisbibliotek. Det er på vei til å bli den komplette musikktjenesten.
Bare de nå kan få SST-labelen til å frigi de gamle Hüsker Dü-platene som jeg heller ikke finner i boden lenger.

PS: Også Wimp har sine mangler, og det får problematiske utslag: Wimp har nylig laget en spilleliste basert på Dagsavisen/Nye Takters årlige Kritikertoppen, der vi samlet inn stemmer fra 48 norske plateanmeldere og summerte dem opp til årets 40 mest kritikerroste album. Men Wimps liste inneholder bare 39 titler. Sufjan Stevens «The Age Of Adz» kom på 11. plass på vår liste. Men siden han åpenbart ikke vil gjøre denne plata tilgjengelig for strømmingstjenester, er den ikke med på Wimps liste, hvor det altså ser ut som om Sufjan Stevens ikke kom med på Kritikertoppen. Siden Wimp gjør et stort poeng ut av sine redaksjonelle spillelister, må man kunne stole på at listene gjenspeiler virkeligheten, ikke bare hva Wimp har i sin katalog. Her ligger det utfordringer for Wimps troverdighet.