Denne uka ble iranske Jafar Panahi idømt seks års fengsel og 20 års forbud mot å utøve sitt yrke. I går reagerte den internasjonale filmbransjen med kraftige fordømmelser av de iranske myndighetenes angrep på ytringsfriheten. Det bør også den norske filmbransjen ta seg tid til, selv om det er juletid.
Jafar Panahi er ingen hvem som helst. Mange husker «Offside», en film om kvinnelige iranske fotballfans som kler seg som gutter for se en VM-kamp. Filmen vant Sølvbjørnen i Berlin i 2006, og Panahi åpnet samme året Film fra Sør-festivalen her hjemme sammen med fredsprisvinner Shirin Ebadi og daværende kulturminister Trond Giske. Han har sanket høythengende priser også i Cannes og Venezia, der han fikk selve Gulløven for «Sirkelen». Han lager glimrende filmer, der metaforene ikke står i veien for meningene, og hvor systemkritikken trer fram gjennom finurlige fortellergrep. Panahi har heller ikke lagt skjul på sin støtte til den grønne opposisjonen i Iran som har gått inn for å kaste Mahmoud Ahmadinejad fra presidentsetet. I februar i år ble han derfor nektet utreisetillatelse til filmfestivalen i Berlin. En måned senere ble han arrestert for å ha støttet de demokratiske prosessene i Iran, og gikk til sultestreik i mai, samme måned som den franske filmstjernen Juliette Binoche talte hans sak under prisseremonien i Cannes. Iranske myndigheter svarte da med å idømme Panahi 1.2 millioner kroner i bot. Siden er han arrestert flere ganger, sist sammen med kollegaen Mohammed Rasulof.
Domfellelsen er et uakseptabelt anslag mot alle demokratiske verdier, og nettopp filmfestivalen i Berlin har svart med å invitere Panahi som jurymedlem nå i februar. Det er noe flere festivaler burde etterfølge, som ett ledd i å legge internasjonalt press på Ahmadinejads åpenlyse knebling av det frie ord. Jeg tar det for gitt at Film fra Sør-festivalen og dens nære samarbeidspartnere i Norsk filminstitutt og Utenriksdepartementet vil engasjere seg i Panahis sak, på lik linje med andre som er opptatt av film og kunst som selvstendige og viktige demokratiske uttrykksformer.
Selv fortalte Panahi meg følgende da jeg møtte ham i forbindelse med «Offside»: «Man kan si at jeg er en samfunnsorientert filmskaper og ikke en politisk filmskaper, selv om det i det sosiale også ligger en viss form for kritikk av det bestående. Det jeg var opptatt av i «Offside» var å rette oppmerksomheten mot at folk ikke kan utøve deres mest fundamentale rettigheter.»
Det minste vi kan gjøre til gjengjeld er derfor å rette oppmerksomheten mot den uretten Panahi nå utsettes for.
