Innlegget er skrevet sammen med Knut Aarbakke, leder i Akademikerne.
Dagsavisens oppslag (29/11) om at ungdomsskoleelever lærer mest av ufaglærte lærere, vekker oppsikt. Overskriften kan lett misforstås, for i skolen brukes begrepet «ufaglært» om alle som ikke har godkjent pedagogisk utdanning, også om dem som har mastergrad eller doktorgrad i fagene de underviser i. Det er altså denne typen universitetsutdannede lærere som gir gode læringsresultater for elevene, og da er ikke saken lenger så oppsiktsvekkende.
I 2008 påviste Senter for økonomisk forskning i Trondheim (SØF) en positiv sammenheng mellom høy andel av universitetsutdannede lærere og gode læringsresultater for elevene i ungdomsskolen. Det ble pekt på at en stor andel med universitetsutdannede lærere bidrar til bedre elevresultater, men det spiller liten rolle hvilken fagspesialisering de har fra universitetet. Lektoreffekten er nesten like stor som betydningen av at elevens mor har høyere utdanning i forhold til om hun kun har grunnskoleutdanning.
En fersk rapport fra NOVA om prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år peker på at foreldrenes utdanning har økende betydning for barnas skoleprestasjoner, og at forskjellene øker i løpet av ungdomsskolen. Dette er stikk i strid med utdanningspolitikkens mål. Forskerne fra NOVA viser at utviklingen med økte forskjeller startet med det første kullet som startet på skolen som seksåringer, og som har hatt hele grunnskoleopplæringen sin under Reform 97. Seksåringsreformen synes derfor ikke å ha hatt noen utjevnende effekt for elever som har foreldre med lavt utdanningsnivå, snarere tvert imot. Også i denne rapporten pekes det på at utdannede pedagoger ikke gir noen prestasjonseffekt blant elevene, og at effekten faktisk er negativ for elever med lavt utdannede foreldre. Resultatene antyder dermed at elever med lavt utdannede foreldre har mest å tape på å gå på skoler hvor alle lærerne har pedagogisk utdanning. Også en analyse av resultater fra TIMSS kan tyde på at ungdomsskoleelever som blir undervist av pedagoger med lærerskole, oppnår dårligere resultater i matematikk og naturfag enn de som undervises av universitetsutdannede.
En forklaring på dette er at allmennlærerutdanningen gir for svak utdanning i skolefagene, og at den pedagogiske delen av allmennlærerutdanning ikke kompenserer for dette. At utdanningen gir formell undervisningskompetanse, betyr følgelig ikke at den reelle kompetansen er sikret.
Dagsavisen viser til at høy andel lærere med lærerutdanning har positivt effekt på prestasjoner på femte trinn i barneskolen, mens effekten er negativ i ungdomsskolen. Dette kan bety at pedagogisk utdanning, i form av lærerutdanning, har en småbarnspedagogisk innretning som ikke treffer eldre elever, mens det først og fremst er høy faglig kompetanse som er viktig for å undervise på ungdomstrinnet og i videregående skole. Høy faglig kompetanse i skolens fag, som oppnås gjennom forskningsbasert utdanning i de samme studiefagene, gir det beste utgangspunktet for å undervise ungdom. Og ungdom som ikke har foreldre med akademisk bakgrunn, trenger å møte lærere i skolen som kan åpne dører inn til vitenskapelige tenkemåter og metoder. Disse ungdommene risikerer derfor å rammes av en barneskolepedagogikk som ikke er tilstrekkelig inspirerende og intellektuelt utfordrende.
Spørsmålet om effekten av pedagogisk utdanning krever mer forskning. Mye tyder på at gode pedagoger utvikles gjennom øvelse og praktisk erfaring. Skolen vil trenge mange nye lektorer de nærmeste årene, og kravet om pedagogisk utdanning må ikke bli en sperre som stenger folk med høy fagkompetanse ute av skolen. Vi trenger mer fleksibel og praksisnær pedagogisk utdanning, og vi trenger mer forskning på sammenhenger mellom pedagogiske metoder og læringsresultater på ulike nivåer i skolesystemet.
Les også Den gode læreren kan være ufaglært.