Joda, tradisjoner bør og skal endres. Utvikling heter det. Men det bør ikke være likegyldig hvordan utviklingen går innenfor tradisjonsrike idretter.
Nå heter det gjerne i FIS-kretser at vi nordmenn alltid går mot reformer. Det blir et for lettvint argument. Når vi nå er skeptisk til klatring og nedkjøring i en slalåm-bakke, er ikke det nødvendigvis fordi vi er mot forandring, men for at dette forslaget endrer forutsetningene i selve sporten
Vellykket
Mange av endringene de siste årene har vært vellykkede. Sprint har gitt mulighet for andre skiløpertyper enn de seige sliterne fra forgangne tider. Kombi-øvelser og fellesstarter har også stort sett falt bra ut.
Dette gir underholdning for enhver smak. Men jeg er mer bekymret for at idrettens særlige karakter skal rokkes for mye hvis man ikke respekterer langrennets historiske grunnlag.
Middelmådigheter
Fortsatt er folk morsomme på Åge Skinstads vegne, over at han tapte en spurt mot Bjørn Dæhlie i en NM-stafett. Og Dæhlie er ikke alene:
Erling Jevne, Vegard Ulvang, Thomas Wassberg, Pål Tyldum, Ole Ellefsæter, Gjermund Eggen, Harald Grønningen, Sixten Järnberg, Assar Rønlund, Veikko Hakulinen, Mora Nisse. Gud bedre meg. Hele skihistorien er full av mestere som i dagens langrenn nærmest hadde vært listefyll, unntatt i de få enkeltstartene som finnes.
I mesterskapene er det nå en enkeltstart pluss stafett som kunne vært aktuelle for gamle mestertyper. Dermed kan samme mann vinne i både sprint og på 5-mila. Det er kunstig, og slett ingen menneskerett, at det skal være slik.
Respekt
Langrenn er en idrett som skal passe for folk med en annen muskulatur enn rene sprintere. Slitet er det klassiske særpreget, og vi trenger også denne typen folk i langrenn. Det er urettferdig at seriøse ungdommer som ikke hadde det kjappe rykket på fotballbanen, heller ikke skal få uttelling for sine sterke sider i sliteidretten langrenn.
Det handler om respekt for seriøst idrettsinnsats.
Forslag
Skøyteteknikk, løypelegging og utstyr har endret langrenn. Bare norsk vrangvilje sikret den klassiske stilen, som nå virker ganske trygg. Men like fullt, femmila er redusert fra tre til to timer.
Jeg foreslår:
Mesterskapene utvides med en langdistanse; f.eks 75 km for menn. Det gir fortsatt milslukerne en attraktiv konkurranse. Langløpet kjøres som første øvelse i mesterskap. Dermed kan disse få restituert seg til siste øvelse, femmil. Samtidig får dagens allroundere fortsatt ei femmil å satse på i enden av mesterskapene.
Langløpet er såpass langt at det også bør skille løperne om det er fellesstart. jfr Birkebeineren og Vasaloppet. 50 km kan være enkeltstart.
Publikum lar seg ikke skremme av en 75 kilometer, det visere sykling. Kvinner kan få en tilsvarende øvelse. Verdenscupen bør også justeres med et par tilsvarende løp.
***
Dæhlie en middelmådihet? Jeg fryser bare ved tanken, men det er skjebnen til dagens Dæhlier med dagens program.
Terje Marøy
http://stigmavakta.no