Tanken på å introdusere sigaretter; et lovlig nytelsesmiddel som dreper, forurenser, bringer uførhet, har utelukkende ugunstig påvirkning på indre organer, hud, tenner, hår og fysisk form og som bidrar til å skape klasseskille, er rimelig absurd. Særlig når den positive effekten av det kun er å finne i form av utbytte for kyniske eiere i vår tids mest tvilsomme industri. Skal vi godta det bare fordi det allerede eksisterer?
NAV publiserte nylig tall som viser at det ved utgangen av juni var ca 300 000 mottakere av uførepensjon i Norge. Det tilsvarer en økning på 4700 personer, 1,6 prosent, sammenlignet med juni 2009. Frisch-senteret publiserte i juli rapporten The Rise in Absenteeism som sammenligner sykefravær mellom generasjonene og skiller ut effekten på fraværet av endringer i arbeidsstyrkens sammensetning. Rapporten konkluderer med at sykefravær blir til uføretrygd, og presenterer et ganske urovekkende funn; antall uføre nordmenn har vokst med tretti prosent de siste ti årene.
Årsakene til dette er selvsagt sammensatte. NAV viser til endret alderssammensetning i befolkningen. Forskerne bak Frisch-senterets rapport foreslår to alternativer til forklaringsmodeller: et mer brutalt arbeidsliv, og endrede holdninger til bruk av velferdsordninger. Jeg vil ikke forsøke å utfordre disse forklaringsmodellene, men jeg har lyst til å peke på det faktum at alvorlige livsstilssykdommer preger flere og flere nordmenns hverdag. I samme tiår som antall uføre har vokst med tretti prosent, har overvekt i den voksne, norske befolkningen økt med sju prosent (SSB). Vi kan dessverre ikke lukke øynene for at folk drikker, spiser, sitter og røyker på seg uførhet. Samfunn og individ må i fellesskap finne ut av hvordan pilene skal snus.
Arbeidsplassen er faktisk ikke, slik Frisch-senterets rapport foreslår, bare en arena for sykdomsutvikling. Min opplevelse er at mange bedrifter av alle størrelser landet over jobber mye og målrettet for å bekjempe sykdom hos ansatte. Den høye og økende firmadeltakelsen i ulike organiserte renn og løp vitner om en trend der arbeidsgivere legger til rette for og oppmuntrer til fysisk aktivitet. Den sterke lobbyen for å fjerne skatten på avgift på treningssentre slik at bedrifter kan tilby sine ansatte medlemskap på lokale helseklubber likeså. Også i antirøykearbeidet har norske bedrifter og organisasjoner kommet langt.
Selv ble vi en røykfri bedrift i 2007. Forslaget kom fra hovedtillitsvalgte, og ble ønsket varmt velkomment av ledelsen. Vi satte opp en gjennomførbar plan for røykesluttarbeidet over en periode på ni måneder, der vi tilbød røykesluttkurs i betalt arbeidstid. Samtidig tilbød vi samboere og ektefeller av ansatte tilsvarende opplegg. Alle som gjennomførte kurset og besto, fikk refundert sine utgifter. I dag finnes ingen røyking i arbeidstiden hos oss. Vi er ikke alene om denne bragden, fordi flere og flere arbeidsgivere forstår verdien av en røykfri stab. At fem minutters røykepause blir til millionbeløp når man ser på tapt arbeidstid, er nå en ting. Noe ganske annet, og mye viktigere, for bedriften så vel som det enkelte individ, er de langsiktige konsekvensene de samme røykepausene påfører røykerens organer.
I vår bransje ser vi daglig hva slags groteske skader røyking påfører. Blant de største belastningene er kronisk obstruktiv lungesykdom eller kols. For de hardest rammede kols-pasientene er dagligdagse aktiviteter som å gå opp en trapp en nær umulig øvelse. Det antas at over 200 000 nordmenn over 18 år har utviklet kols, og at det er ca. 2000 nye tilfeller hvert år. Den viktigste enkeltårsaken til kols er røyking.
Jeg savner en langt mer offensiv holdning til problemet fra helsemyndighetene. I Sverige har 120 av 290 kommuner nedlagt røykeforbud i arbeidstiden for sine ansatte. Finland har ambisjon om å bli et foregangsland i kampen mot røyking gjennom en ny og radikal tobakkslov, blant annet ved å legge til rette for at salg av tobakk til mindreårige kan gi en fengselsstraff. Hvorfor henger vi etter i Norge? Overlege Frode Gallefoss ved Sørlandet Sykehus talte i Fædrelandsvennen for noen uker siden varmt for å forby røyking på arbeidsplassen både i privat og offentlig sektor, men møter krass motstand politisk. Hvorfor det? Hvorfor er vi så redde for å ty til brutale midler for å bekjempe noe som er så ødeleggende som røyking?
Helsedirektørens nye forslag om heving av aldersgrense, tobakk på bevilling og økte avgifter på tobakk er gode enkelttiltak, men jeg savner en definert målsetting i antirøykearbeidet med tilhørende drastiske virkemidler for å oppnå resultater. Myndighetene lar også en uhyre viktig og tilgjengelig ressurs i antirøykearbeidet stå fullstendig ubrukt: Fastlegene. Hvor i antirøykearbeidet er fastlegene? Hvorfor finnes ikke incentiver til å legge til rette for røykeslutt for pasientene?
Til syvende og sist ligger dessverre også mye av ansvaret på hvert enkelt individ. Vi har mulighet til å påvirke helsen vår, og vi kan til en viss grad bestemme hvilke sykdommer vi ikke skal få. Det finnes hederlige unntak fra en hver regel, også denne. Men det vi vet med 100 prosents sikkerhet, er at det å røyke eller ikke røyke, er det valget vi tar som har størst innflytelse på helsetilstanden totalt sett. Ved å ikke røyke vil man forebygge en rekke svært alvorlige helsetilstander, som kols. La oss jobbe sammen for at flest mulig lander på det eneste riktige valget.