Europa trenger et solidaritetsalternativ

Da styret i den internasjonale arbeids-organisasjonen ILO møttes i mars i år, slo man fast at arbeidstakere over hele kloden betaler tredobbelt for finanskrisa som har herjet verden siden høsten 2009: Først har de finansiert redningspakker og stimuleringstiltak for private virksomheter over skatteseddelen. Så er de bedt om å betale gjennom kutt i offentlige tjenester og støtteordninger. Og endelig opplever arbeidstakerne svekkede arbeidsforhold i form av lønnskutt, lengre arbeidstid og økt bruk av midlertidige kontrakter.

I enkelte land, som her i Norge, har vi sett hvor viktig en robust offentlig sektor er som en buffer mot stagnasjon og massearbeidsløshet. Selv om mye av verdiskapningen skjer i privat sektor, er sektoren avhengig av at etterspørselen holdes oppe. Der spiller offentlig sektor og dens ansatte en viktig rolle. Nedskjæringer i offentlig sektor er dermed en dårlig medisin for å komme seg ut av finanskrisa. Ofte begrunnes kuttene med at man må frigjøre midler til å stimulere vekst i privat sektor, men krisepakker i privat sektor hjelper lite dersom man samtidig introduserer «omvendte krisepakker» i form av velferdskutt. En rapport som behandles i ILO-styret denne uka drøfter disse problemstillingene, og er – dessverre – avslørende for hvordan enkelte regjeringer benytter finanskrisa som skalkeskjul for kutt.

I Storbritannia har regjeringen satt inn 20 milliarder pund i stimuleringstiltak overfor privat sektor. Samtidig har de annonsert innstramminger i offentlig sektor som beløper seg til mer enn det seksdobbelte. 128 milliarder pund skal spares gjennom kutt i trygdeytelser og velferdsordninger. Innen 2014 skal de kutte 500.000 stillinger i offentlig sektor. Et annet eksempel er Frankrike, der krisepakkene beløper seg til om lag 26 milliarder euro, mens innsparingene passerer 100 milliarder. Både i Storbritannia og Frankrike er det altså en ubalanse mellom hvor mye som brukes til å stimulere økonomien, og hvor mye som spares inn, med finanskrisa som begrunnelse. Eksemplene viser at enkelte lands regjeringer nå benytter sjansen til å gjennomføre lenge etterlengtede velferdskutt. Men prisen for kuttene er ikke bare svekket offentlig velferd. Når nedskjæringene overgår stimuleringspakkene svekker man også privat sektors muligheter til å ta seg ut av krisa. Det viser at krisehåndteringen i enkelte land mer er styrt av ideologi enn av ansvarlighet.

Det er selvsagt legitimt å mene at offentlige utgifter er for høye, velferdsordningene er for gode eller at pensjonsalderen er for lav, og å ta initiativ til å endre politikken på disse områdene. Det spesielle er altså at kuttene gjøres med finanskrisa som begrunnelse, mens krisa ofte vil være et argument for å vente med nedskjæringene. Samtidig utmerker flere av de landene som nå kutter i offentlig sektor seg også på en annen måte: Kuttene skjer uten noen form for sosial dialog. Partene i arbeidslivet holdes utenfor. I Norge har vi lange tradisjoner for slik dialog, der myndighetene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne sammen setter seg ned og leter etter løsninger. Da må hver av de tre partene ha tilstrekkelig styrke og legitimitet, slik at det de lover ved forhandlingsbordet faktisk omsettes til reelle forpliktelser. Det forutsetter en sentralisert lønnsdannelse der man tar hensyn til den lønnsutviklingen de mest utsatte bransjene tåler. Det var på dette grunnlaget man gjennomførte «solidaritetsalternativet» på 1990-tallet i Norge. Det bidro til å styrke konkurranseevnen, få fart på privat sektor og øke sysselsettingen. Samtidig bidro den ansvarlige lønnspolitikken til lav prisvekst, slik at reallønnsutviklingen for arbeidstakerne likevel var svært god. Det norske eksemplet viser verdien av trepartssamarbeid og sosial dialog.

Internasjonalt er det mange som ser til Norge i finanskrisas kjølvann, og ILO og det internasjonale pengefondet (IMF) arrangerte tidligere i høst et seminar i Oslo for å lære av våre erfaringer. Dessverre ser ikke alltid den venstre hånda hva den høyre gjør: Mens IMF under Oslo-møtet sluttet seg til strategier for jobbskapende vekst, viser rapporten at pengefondet har stilt krav om kutt i utgifter til offentlige ansatte overfor land som mottar IMF-støtte. Situasjonen offentlige ansatte i Romania står overfor representerer et eksempel i så måte, gjennom store kutt i lønninger og pensjoner. Like problematisk er EUs tilnærming, slik den ble vedtatt i juni i år. Der anbefaler EUs statsledere lønnsmoderasjon, desentralisert lønnsdannelse og økt fleksibilitet i arbeidslivet, sammen med frys i offentlige lønninger. EU argumenterer videre for at lønnsmoderasjon i offentlig sektor må anses som et viktig signal for å sikre moderasjon også i privat sektor. EUs anbefaling innebærer å sette hesten foran vogna. Samtidig anbefaler EU en mer desentralisert lønnsdannelse. EUs «medisin» vil gi dempet etterspørsel, svakere vekst og økt ledighet i privat sektor. Samtidig vil en desentralisert lønnsdannelse bety at lønningene i næringene som går godt stiger mye, mens de i offentlig sektor og næringer som sliter står stille. Økte lønnsforskjeller, stigende ledighet og svekket velferd er resultatet av EUs politikk på dette området.

Det er neppe tilfeldig at EU legger seg på denne politiske kursen. Ledende EU-land som Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia er styrt av høyreregjeringer med en bestemt ønske om å bygge ned offentlig sektor. Finanskrisa har gitt dem en sjanse de åpenbart ikke lar gå fra seg. Men politikken til Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi skaper ikke vekst, arbeidsplasser eller velferd. Det Europa trenger er et solidaritetsalternativ for å sikre en mer holdbar og rettferdig vei ut av krisa. Da behøver man også sterke organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, en mer sentralisert lønnsdannelse og et aktivt trepartssamarbeid i arbeidslivet.