Professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, mener kollega Bernt Hagtvet er «respektløs» når han i Dagens Næringsliv «sabler ned alt» ved universitetene. Universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe oppfatter prof. Kristian Gundersens vitnesbyrd om forholdene ved UiO i Aftenposten som en «æreskjelling av 1500 administrativt ansatte ved egen arbeidsplass». Systemkritikk blir altså oppfattet som illojalt av den administrative ledelsen ved UiO. Noen ønsker åpenbart å avspore kritikken, mens andre er mest opptatt av at vi ikke skal bli uvenner.
Når professor Haaland Matlary og universitetsdirektør Bjørneboe ennå ikke forstår omfanget og alvoret i den systemkritikken Gundersens og Hagtvets vitnesbyrd representerer, skyldes nok det at mål- og resultatstyringsmetoden generelt produserer for dårlig kvalitet på informasjonsgrunnlaget for ledelsens beslutninger. Alle mål- og resultatstyringsskjemaene kan rett og slett ikke oppfatte og beskrive de faglige og psyko-sosiale problemene som metoden selv er årsak til. Resultatet er at ledelsen, medarbeiderne og brukerne får vidt forskjellige virkelighetsoppfattelser.
En annen grunn til at kritikken ikke når frem er at Gundersen og Hagtvet ikke tydelig nok identifiserer de politiske og administrative rammene for UiOs virksomhet. Vi gjenkjenner virkningene det vitnes om, men det forblir uklart hva som kritiseres og hva som forsvares.
Den konkurranseorienterte og markedsorienterte mål-og resultatstyringen av akademia må vi selvfølgelig forstå og beskrive i sammenheng med den tilsvarende mål- og resultatstyringen av infrastrukturvirksomhetene og av velferdsstaten. Metoden genererer den samme forutsigbare dynamikken og de samme forutsigbare problemene over hele linjen, slik at kritikk på ett område i stor grad er gjenkjennelig og gyldig på de andre områdene. Gundersen og Hagtvets vitnesbyrd om UiO som en «pølsefabrikk» med et til dels absurd byråkrati som hemmer den lokale kreativiteten vil være gjenkjennelige for de ansatte i helseforetakene, barnevernet, NSB og Nav.
Den internasjonalt anerkjente tallknuseren, økonomen og vitenskapsfilosofen, prof. Philip Mirowski, har dokumentert hvordan mål- og resultatstyringen av universitetsforskningen i USA og Europa ganske riktig leder til noen flere publiseringer på kort sikt, men dårligere kvalitet, færre vitenskapelige resultater og mindre innovasjon og teknologiutvikling på lang sikt. Slik går det når akademikerne også adferdsreguleres til å beskytte seg selv i konkurransen fremfor å samarbeide og dele med hverandre i kunnskapsutviklingsprosessene.
Mål- og resultatstyrte systemer sentraliserer makt og desentraliserer plikt og ansvar i en klassisk føydal struktur. Med «bestiller-utførermodellen» slipper de mål- og resultatstyrte bestillerne av forskning også å betale for all den kunnskapen de ikke vil ha. «Det blir billigere og bedre for forbrukerne». Denne måten å styre kunnskapsutviklingen på reduserer forskerne til «ideologiske funksjonærer» for de finansielle og politiske «bestillerne» av kunnskap.
Målstyringsideologien er således en vesentlig årsak til at akademia i ferd med å sakke akterut i forhold til den rivende kunnskapsutviklingen som skjer utenfor universitetene og i den idustrielle forskningen, og hvor trenden går i motsatt retning. Her er tendensen en nedbryting av de gamle sentralstyrte strukturene fordi man ser at innovasjonen øker når forskerne står friere til å følge opp sin inspirasjon og sine funn, og til å etablere relasjoner til andre relevante forskningsprosesser.
Gundersen og Hagtvet bringer altså til torgs gjenkjennelige vitnesbyrd om virkninger av Regjeringen og Stortingets beslutning om at også universitetssektoren skal underlegges en styringsfilosofi som ble utviklet for idustriproduksjon i en forgangen tid da datamaskiner bare ble brukt til å prosessere store mengder tall. Denne styringsfilosofien tar utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet, og det virker besnærende på politikerne og byråkratene. Men hvem er egentlig eierne av infrastrukturene, velferdsstaten, utdanningssystemet og den frie forskningen?
Det er forsvaret av grunnleggende akademiske, humanistiske og demokratiske idealer og verdier som motiverer Gundersen og Hagtvets protester. Men så lenge professorene og forskerne ikke gjenkjenner og solidariserer seg med alle de andre i samfunnet som lider under den samme tallfikserte målstyringsideologien, blir akademia stående helt alene med sine kraftløse pip i protestene mot å bli målstyrt og adferdsregulert selv.