Carl I. Hagen virket forventningsfull. Lenge før pressekonferansen skulle begynne, sto han og bladde ivrig i boka si der oppe på podiet. I likhet med avisen for svaksynte heter den «Klar tale».
Like gjerne som å stå på et podium kunne Hagen lagt seg på en sjeselong. Mest av alt minnet boklanseringen hans om en time hos psykologen. Det er så mye han har gått og båret på. Helt alene. Så forferdelig mange tanker som bare kverner og kverner. Som må ut. Etter drøye 40 minutter, normal tidsramme for slike møter mellom klient og profesjonell, så han lettet ut. Nesten glad.
Carl I. Hagen er etter hvert blitt en gammel mann, eller «senior», som han foretrekker å kalle det. Likevel er han ikke kurert for denne stadige hangen til å påstå at han egentlig er en eventyrfigur, nærmere bestemt den lille, enerverende gutten som roper ut det alle andre tenker, men ikke tør si, i «Keiserens nye klær».
Andre som har det slik som Hagen, ensomme mennesker som har så mange tanker, så mye raseri og frustrasjon, men ingen som vil lytte, pleier å sette seg ned og skrive et sint leserbrev eller en enda sintere nettkommentar når det røyner på. Den tidligere Frp-formannen slipper det. Han har skrevet en hel bok i stedet. Kapitler med titler som «Ikke la sosialistene drepe velferdsstaten – leve velferdsstaten!», «Gi folk flest fri fra byråkratiets «vi vet best»-holdning», «Går det til helvete med Vesten?» og «Klimahysteriets galskap, bedrageri og begravelse» forteller sitt om at Hagen kunne vært en ypperlig sinnablogger om ikke politikken hadde tatt ham.
Om ett år skal Hagen etter planen bli ordfører i Oslo. Da er det slutt på alle skarpe oppdrag, enten det dreier seg om asylpolitikk eller bensinavgiften. Skulle stillheten bli altfor trykkende og meddelelsestrangen helt uhåndterlig, er han likevel klar til å bli finansminister i 2013 og sjef for et departement som «har meldt sunn fornuft ut av økonomisk politikk». Statsbudsjettet for 2014 kan bli underholdende lesning.