«Blitt sånn eller født sånn-debatten» etter Eias TV-programmer er en del av en trend hvor viljen til å jobbe aktivt for et likestilt samfunn svekkes. Det kan synes som om holdningen til likestilling mellom menn og kvinner beveger seg i retning av en forståelse av at vi har kommet i mål, eller i alle fall kommet så langt det lar seg gjøre.
Og sant nok – det er ingen tvil om at Norge har kommet langt i verdenssammenheng. Publisering av the world economic forums likestillingsindeks for 2010, som kom i forrige uke, viser at norge er på andreplass i verden, kun slått av Island, når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner.
Men! Når det er sagt, er det viktig å huske at det vi har oppnådd så langt er et resultat av systematisk arbeid og politisk vilje over lang tid. Å ta for gitt at vi skal fortsette å utvikle oss som likestilt samfunn uten aktiv innsats, er i beste fall naivt. Til tross for at vi har kommet langt, lever vi fortsatt i et samfunn hvor gamle skjevheter mellom kjønnene opprettholdes, samtidig som vi strever med nye, komplekse problemstillinger.
De gamle skjevhetene er mange; For eksempel er ni av ti minstepensjonister kvinner. Ja vel, sier kanskje du. Det er vel fordi kvinner jobber mindre. Ja, selvsagt er det det. Men vi må tørre å spørre om hvorfor kvinner jobber mindre, har mindre betalt og dermed får lavere pensjon.
42 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid, mot 13 prosent av mennene. Dette gir seg selvsagt utslag når pensjoner skal deles ut i fremtiden. Det er estimert at minst 30 prosent av kvinnene som jobber deltid er ufrivillig deltidsarbeidende, noe som har har sammenheng med utbredt bruk av deltidsstillinger i kvinnedominerte yrker. Kvinners timelønn i forhold til menns, er fortsatt som den var for et kvart århundre siden, nemlig 85 prosent.
Dersom man ser kvinners reelle lønnsinntekt er denne cirka 35 prosent lavere enn menns, noe som i 2008 betydde 12 800 kroner mindre hver eneste måned for norske kvinner. Stor forskjell i lønnsinntekt skyldes først og fremst at kvinner på grunn av delitdsarbeid og lavere sysselsettingsgrad har færre betalte arbeidstimer pr. uke. Det at kvinner velger å jobbe deltid for å få tid til å følge opp familie, eller ikke får muligheten til å jobbe så mye som de ønsker, får økonomiske konsekvenser hele livet igjennom.
Likestilling handler om like muligheter. De fleste kvinner som velger å jobbe deltid gjør dette i en periode mens de har barn under 16 år. Både mennesker rundt dem og kvinnene selv ser gjerne dette som et fritt valg. Men når over fire av ti yrkesaktive kvinner jobber deltid, er dette helt klart også en strukturell utfordring. Det er en utfordring fordi det gir kvinner mindre økonomisk frihet og selvstendighet, samt mulighet til å prioritere karriere. Dermed har man heller ikke like muligheter i praksis.
I debatten om hvorvidt det kjønnsdelte arbeidsmarkedet kan ha biologiske forklaringer har man blant annet spurt om kvinners mulige «omsorgsgen» og menns interesse for teknologi kan bidra til å forklare det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Dette kan man diskutere og mene mye om, men vi kommer aldri til å få ett klart svar på hva som er biologi og hva som er sosialt og kulturelt. Det vi derimot kan bestemme oss for, er hva slags samfunn vi vil ha. Vil vi virkelig ha et samfunn der kvinnedominerte yrker systematisk er lavere betalt og gir mindre mulighet for fulltidsjobb?
Hvis vi også i fremtiden vil være et forbilde i verdenssammenheng når det gjelder likestilling, nytter det ikke å sitte på pallplassen og dingle med bena. Utviklingen av et mer likestilt samfunn har aldri kommet av seg selv, og vil heller ikke gjøre det i fremtiden.