De norske høyrepartiene har den siste tiden forsøkt å få inn begrepet «utenforskap» i det politiske vokabularet. Ikke minst merket vi det i forbindelse med budsjettframleggingen. «Den norske modellen lekker», skrev Høyres Torbjørn Røe Isaksen, og presenterte et regnestykke på at nesten 800.000 befinner seg i «utenforskap». Og Frps Robert Eriksson: «Parolen ’Alle skal med’ blir nesten latterlig. Sannheten er ’færre får blir med’ og flere plasseres i utenforskap».
Begrepet er importert. I Sverige etablerte høyrealliansen «utanförskapet» gjennom effektiv repetisjon under valgkampen i 2006. Det spilte en viktig rolle for at de vant valget. Hva man egentlig siktet til var diffust. Etter valgseieren utarbeidet man en interessant statistisk definisjon. Den regner ikke med faktiske personer, men «helårsekvivalenter». Det betyr at hvis 12 ulike personer er arbeidsløse én måned hver i løpet av et år, så har det oppstått et «utenforskap» tilsvarende en person. Men – bare hvis den arbeidsløse har fått offentlige penger. Det er altså et mål som ikke måler fraværet fra arbeidsmarkedet i allmennhet, men bare sånt fravær som man får økonomisk erstatning for gjennom velferdssystemet.
Dette grenser, som økonomiprofessor Bertil Holmlund har konstatert, til «misbruk av morsmålet». Han påpeker at statistikken er ubrukelig «for meningsfylte internasjonale sammenligninger av framgang i sysselsettingspolitikken». Og dette er et tydelig politisk valg. «Velferdsstater med sjenerøse trygghetssystemer, for eksempel de skandinaviske landene, kommer i slike sammenligninger til å framstå som mindre framgangsrike ene og alene fordi personer som ikke er i arbeid har større tilgang på offentlige trygghetssystemer.» I land der syke og arbeidsløse ikke får erstatninger – og dermed havner utenfor både arbeidsmarkedet og samfunnets sikkerhetsnett – blir da «utenforskapet» mindre.
Denne måten å regne på tangerer Torbjørn Røe Isaksens. På hans liste finner man så vel mottakere av uførepensjon i ulike prosentsatser, som de som får arbeidsavklaringspenger mens de jobber i tilpassede former. I Isaksens modell er den som har gått av med AFP i like stort «utenforskap» som den som får sosialhjelp. Til og med alle sykepenger blir med – her som årsverk. Korte og lange sykdomsperioder gir begge opphav til «utenforskap».
Mens Frp hevder at «færre får bli med», og Høyre sier at «flere og flere i arbeidsfør alder faller ut av arbeidslivet», har trenden for norsk sysselsetting i realiteten vært økende. Det er altså flere, ikke færre, som deltar i arbeidslivet. Sysselsettingsnivået i Norge er høyest i verden, med unntak for Sveits og Island. Regnestykket deres er dermed ikke ukyndig upresist – det er bevisst misvisende.
«Utenforskapet» bærer i seg en motvilje mot velferdssamfunnets prinsipper. Det rigger statistikken, sånn at det ikke blir det ekskluderende arbeidslivet som problemstemples, men det at vi prøver å ta et felles ansvar for de menneskene som rammes. Det snur i tillegg opp ned på det faktum at arbeidslivet også i Norge sliter ut mennesker og at profittjakten gjør det vanskeligere å finne individtilpasset plass for alle. Endrede «insentiver» for individene – ikke et endret arbeidsliv – blir på den måten løsningen som skimtes bak det ideologiske forhenget.
Begrepet oppløser ulike sosiale og økonomiske forhold og reduserer dem til en eneste kladd: utgifter på statsbudsjettet. Man gjør seg ufølsom for om «utenforskapet» består av sosialhjelp og uføretrygd eller AFP og attføring. Ordbruken etablerer et mentalt bilde av en grå masse av «tærende». Dette er et viktig moment i å undergrave den nordiske velferdsmodellens legitimitet. Modellen bygger på forståelsen av at stønader ikke går til noen kronisk underklasse som har plassert seg utenfor, men at alle kan og kommer til å trenge hjelp fra fellesskapet i ulike faser av livet, og avhengig av hvordan tilværelsen utspiller seg. «Utenforskapet» peker fram mot det motsatte av denne solidariteten. Kommunikativt fungerer det som et signal til dem som for øyeblikket ikke behøver utbetalinger fra velferdssystemet – et eller annet sted der ute finnes det et nærmest permanent og farlig voksende «utenforskap» som suger opp dine skattepenger.
Da spiller det ingen rolle at utgiftene til «sosial beskyttelse» i det norske statsbudsjettet som andel av fastlands-BNP faktisk er lavere i dag enn på begynnelsen av 90-tallet. Den ideologiske signaleffekten i begrepet «utenforskapet» er så mye sterkere enn fakta.
