Innlegget er skrevet sammen med Brita Brekke publisert i Dagsavisen 8. september
I forrige uke døde minst sju mennesker under opprør i Maputo, hovedstaden i Mosambik. Årsaken var at hveteprisene hadde steget med rundt 17 prosent i løpet av en uke. For mennesker som bruker 3/4 av inntekten sin på mat, kan en slik prisstigning være forskjellen mellom liv og død. På fruktbar matjord i Niassa, nord i Mosambik, plantes Norges rene samvittighet, trærne som skal absorbere oljeindustriens stadig økende utslipp.
Det norske selskapet Green Resources har inngått en avtale med Finansdepartementet om å selge karbonkvoter verdt flere milliarder kroner. Denne avtalen er en av mange som øker etterspørselen etter jordbruksland i utviklingsland. I Niassa dyrkes det trær. Andre steder i verden produseres det «grønt» drivstoff til det subsidierte europeiske markedet, eller matvarer som selges i Saudi-Arabia eller Sør-Korea. Jordbrukssektoren i utviklingsland har i mange år lidd under mangel på kapital. Kinesisk risproduksjon i Sudan eller norsk produksjon av biodrivstoff i Ghana fører med seg kapital, teknologi og arbeidsplasser.
Den britiske avisen The Observer anslo i vår at 50 millioner hektar land har skiftet hender de siste årene. Alle disse jordbruksområdene har én ting til felles: Utenlandske investorer har tatt kontroll. Ikke bare over jorda, men også over vannressurser og langt på vei over menneskene som bor der. Fenomenet har på engelsk fått navnet «Land Grab», på norsk oversatt til landran. Lester Brown hevder i sin siste bok at det vi ser «er et av de største geopolitiske eksperimentene i nyere tid».
Men hva er galt med at man endelig har begynt å investere i afrikansk landbruk? Erfaring fra andre sektorer tilsier at investeringene neppe vil gagne verken nasjonalbudsjettene eller lokalt næringsliv. Myndighetene i utviklingsland gir svært fordelaktige avtaler til investorer. I Mosambik benytter investorer i landbruk seg av fordeler som 80 prosent skattelette fram til 2015. Loven sikrer ikke videreforedling i landet, men viderefører en tradisjon for å ta råvarer ut av Afrika.
Med denne harde politiske realiteten som bakteppe er det lite rom for å stille spørsmål ved utviklingsrasjonalet i landinvesteringer. For lokalbefolkningen betyr det i praksis at de har liten mulighet til å påvirke form eller innhold i prosjektet når investorene kommer. Viljen til å stille berettigede krav er også liten: I løpet av ett møte blir landområder byttet mot det som framstilles som en utviklingspakke for lokalsamfunnet. For mennesker som er avhengige av gode avlinger og dagsarbeid for å overleve er det vanskelig å si nei til utsikter om fast inntekt og helse- og utdanningstilbud. Det finnes altfor mange eksempler på at slike løfter ikke er blitt oppfylt. Med mangel på skriftlige kontrakter og midler til å stille investorer til ansvar, er det liten sannsynlighet for at de noen gang blir det.
Lokalbefolkningen er del av et internasjonalt spill. Den europeiske klimasamvittigheten har lagt politisk grunnlag for utnytting av naturressurser i sør. En slik politikk motiverer et selskap som Green Resources til å benytte seg av både gunstige vilkår i vertslandet, og en sikker avtale med Finansdepartementet i hjemlandet. Mens investor er garantert både produksjonsgrunnlag og etterspørsel, forskyves risikoen over på lokalsamfunnene. I det øyeblikket bøndene går inn som investeringspartner med jordbruksland, deres største ressurs, har de også mistet sitt eneste sikkerhetsnett.
Matpriskrisen i 2008 ligger fortsatt friskt i minne. Forskjellen fra 2008 til nå er at enda flere mennesker er gjort avhengige av det internasjonale matmarkedet. Flere hektar jord som er kontrollert av en utenlandsk investor betyr færre hektar jord med selvbergingsjordbruk. Flere storskala plantasjer med lavtlønnede arbeidere betyr at flere må kjøpe hvete i stedet for å spise selvdyrket mat. Hva skjer når matprisene overstiger plantasjelønningene? Hvordan vil de som er i gatene i Maputo i dag reagere om de ble fortalt at Norge planter trær for god samvittighet? Det er vanskelig å forutse konsekvensene av at private selskaper har bestemmelsesrett over millioner hektar land.
Dette geopolitiske eksperimentet kan få flere utfall. I beste fall vil jordbrukssektoren i utviklingsland få tilført kapital og flere arbeidsplasser på landsbygda. De potensielle negative konsekvensene kaster en skygge over mulighetene. Mye av usikkerheten er knyttet til de enorme områdene leid land som ikke er tatt i bruk enda. En annen faktor er vertslandets myndigheter. I noen tilfeller har det vist seg at sentrale politikere har eid andeler i selskaper som raner deres egen befolkning. I andre tilfeller har ikke myndighetene juridisk mulighet til å stanse eksport av varer de selv trenger. I Madagaskar måtte en regjering gå av i 2008 etter et opprør mot en stor landinvestering. Det sørkoreanske selskapet Daewoo hadde inngått en avtale om et område tilsvarende halve Madagaskars landbruksareal. En del av konflikten lå i motviljen mot at et utenlandsk selskap skulle bestemme over jorda og naturressursene.
I dag lanserer Verdensbanken en rapport om landbruksinvesteringer. Konklusjonene er forventet å være langt mer pessimistiske enn først antatt. Gir det ikke mer mening å investere i jordbrukere framfor i jordbruksland? Norske myndigheter må opp av sofaen og sikre at norske selskaper trår forsiktig på grasrota i Afrika. Verdens sultne befolkning må komme foran nordmenns muligheter for klimaavlat. Det må økes støtte til bondeorganisasjoner og kunnskapsbasert, bærekraftig matproduksjon. Matusikre land må ha rett til å produsere mat til seg selv før de eksporterer mat, «grønt» drivstoff eller andre goder vi i Norge kan nyte godt av. Denne retten blir satt i fare når enorme landområder blir underlagt noen få selskapers kontroll.