Hos bookingbyråene, rundt kafébordene og i avisredaksjonene har spekulasjonene bølget lenge. Ett og annet forlag har kjøpt inn noen flasker champagne, sånn for sikkerhets skyld, og de fremste bokhandlerne har satt kryss i kalenderen, klare til å rulle ut restopplag og nybestillinger. For om den riktige forfatteren tildeles Nobels litteraturpris i dag, har alle noe å tjene.
Går prisen derimot til en for massene ukjent poet, er det nesten for negativ reklame å regne. Så brutal er kunsten når den skal måles i 10 millioner svenske kroner og en hel verdens oppmerksomhet. Så brutal blir reaksjonen om bookmakernes per i dag heteste tips skulle slå til, Ngugi wa Thiong‘o. Hvem sa du? En kenyansk forfatter som noe feilaktig har fått fotfeste og oppmerksomhet ikke bare for sine bøker, men som en av Obamas åndelige og litterære forbilder. Men reelt sett er vel sannsynligheten større for at vinneren blir somaliske Nuruddin Farah, om nå prisen skulle gå til det afrikanske kontinentet.
Spør man svenskene selv, så går prisen i år til en poet. Wislawa Szymborska var den siste rendyrkede poeten som fikk Nobelprisen. Det er 14 år siden. Ledende kritikere har pekt på at en nobelpris i favør av poesien ville vært en nødvendig honnør til en klassisk litterær gren som er på vikende front. I så fall stiller som alltid syriske Adonis langt framme i favorittsjiktet, også han en forfatter for de kresne. Hans posisjon til tross, knapt noen hevet et øyebryn da han var på Litterturhuset i Oslo i 2007, som mottaker av Bjørnsonprisen. Australske Les Murray og argentinske Juan Gelman – vinner av Cervantez-prisen – er også hete poeter, mens koreanske Ko Un ville gitt prisen et sjeldent politisk sting.
Og i Nobelprisens hjemland blir svenskene blanke i blikket når poesikortet legges på bordet. Da trekker de fram modernisten Tomas Tranströmer som den åpenbare vinneren. Det hadde selvsagt vært vel fortjent, og en pris som hadde gitt gjenklang i hele Norden. Men det er ett aber. Akademien gir ikke prisen til en europeer. Det betyr at også Jon Fosse enn så lenge kan ta sitt nordiske favorittstempel med fatning.
Det vil si, seks år på rad er Nobelprisen i litteratur gått til en europeisk forfatter, eller i hvert fall til en forfatter bosatt i Europa. Rekken toppet seg i fjor med Herta Müller, som etterfulgte Le Clézio og Doris Lessing. De 16 medlemmene som til slutt er blitt enige om pristakeren som skal annonseres i dag, skal imidlertid ikke ta slike hensyn, verken til verdensdel, sjanger eller kjønn.
Skal vi likevel legge tellekantene til grunn, må vi tilbake til 1993 for å finne en amerikansk nobelprisvinner i litteratur. Navnet lyser fortsatt sterkt på den litterære himmelen, Toni Morrison. Før henne må vi til Isaac Bashevis Singer, som fikk prisen i 1978. Hvorvidt han, en flyktning som skrev på jiddisch, kan defineres som en amerikansk forfatter, diskuteres fortsatt. Det er imidlertid ingen tvil om det geografiske nedslagsfeltet til John Steinbeck, som fikk prisen i 1962, og før han igjen Ernest Hemingway i 1956.
Poenget er uansett at kun fire pristakere har vært amerikanske de siste drøye 50 årene. Og det er et faktum at amerikanske forfattere knapt har stått sterkere i verdenssammenheng enn den gjør nå. Da må vi i så fall tilbake til tiden da nettopp Hemingway ble en ledestjerne for den nye bølgen innen amerikansk litteratur. Det var denne bølgen Sinclair Lewis knapt turte håpe på da han som den første amerikanske Nobelpristakeren noensinne holdt sin takketale i 1930. Talen var en radbrekking av amerikansk litteratur, men løp ut i et håp om at hans landsmenns «frykt for litteraturen» skulle avta: « ... i Amerika er de fleste av oss – ikke bare leserne, men til og med forfatterne – fortsatt redde for hvilken som helst litteratur som ikke er en glorifisering av alt amerikansk, en glorifisering av våre mangler, så vel som våre verdier».
Om ikke før, så er fryktens tid nå definitivt forbi. De forfatterne som ble født i tiåret som ble innledet med at Lewis fikk Nobelprisen, barna av 1930-tallet, har nå noen av den vestlige verdens mest betydningsfulle forfatterskap bak seg. Cormac McCarthy (født 1933) er mangeårig favoritt til prisen. «Veien» er hans foreløpig siste utgivelse, et ekko av «Blodmeridianen» som i år endelig kom i norsk oversettelse, og som er et svart søkk av et hovedverk innen nyere amerikansk litteratur. Don DeLillo (født 1936) er ikke like ujevn som en annen favoritt, Philip Roth (født 1933), og hans «Underworld» har definitivt nobeltakter over seg, mens Thomas Pynchon (født 1937) er den store outsideren innen det man kan kalle episk kompleksitet. McCarthy er likevel hovedfavoritten nå et tiår inn i et nytt århundre, og ikke minst Joyce Carol Oates (født 1938), en forfatter av nobelformat også når det gjelder allsidighet og svær produksjon, en kvalitetsforkjemper og en litterær banebryter innen ikke bare romanen, men på flere felt. Skulle hun få prisen, og det er ikke usannsynlig, er også poesien ivaretatt.
Men Amerika er mer enn USA. Canadiske Margaret Atwood og Alice Munro blir begge foreslått år etter år. Og de er begge barn av 30-tallet.
Det finnes også kandidater utenfor Nord-Amerika, om Akademien har bestemt seg for å nok en gang lukke øyene for det litterære høytrykket som preger denne delen av verden akkurat nå. De kan se mot Japan og Haruki Murakami, om han da ikke veies for uvøren og for populær. I Sør-Amerika er stadig Mario Vargas Llosa en kandidat, mens israelske Amos Oz hadde vært en brannfakkel av en vinner inn i Midtøsten-forhandlingene, med sitt kritiske syn på den israelske maktarrogansen.
Uansett hvem som vinner, vil det sitte en person utenfor Peter Englunds dør, som lyser opp, enten i forbitret ironi eller ekte glede når navnet leses opp. Og vedkommende vil rope: Äntligen!