I helgen ble den nye lederen for det britiske Labourpartiet valgt, og det ble den yngste av Miliband-brødrene, tidligere energiminister Ed, som stakk av med en knapp seier foran sin eldre bror, den tidligere utenriksministeren David.
Medlemmene av Labourpartiet, partiets parlamentsrepresentanter, samt stemmeberettigede medlemmer i fagforeningene, har siden begynnelsen av september kunnet avgi sine stemmer i partiets ledervalg. Fem håpefulle kandidater har kjempet om å få ansvaret for å bringe partiet ut av den politiske avgrunnen de har blitt kastet inn i etter valgnederlaget tidligere i år.
Etter fire dramatiske valgrunder stakk lillebror Ed til slutt av med seieren. Han vant med knappe 1,3 prosentpoeng, og endte på 50,7 prosent mot Davids 49,4%. David hadde lenge vært favoritten til å vinne, og ledet på ett tidspunkt med 8 prosentpoeng over Ed. Partiets innfløkte ordning med alternativ stemmegivning betød at racet langt fra var avgjort selv om David ledet med god margin. Alternativ stemmegivning, som for øvrig er den valgordningen det britiske folket skal avgjøre om de vil innføre for sine parlamentsvalg i en folkeavstemming neste år, lar velgere rangere kandidatene etter preferanse i stedet for å kun krysse av for én kandidat. Stemmeopptellingen foregår i flere runder, der kandidaten med færrest stemmer ryker ut i hver omgang. Dersom velgerens førstekandidat ryker ut, blir annenpreferansen tatt med i opptellingen. Vinneren må sikre over 50 prosent totalt, og ikke bare 50 prosent av førstepreferansestemmene. På denne måten måtte det fire runder med opptelling til, før Ed greide å komme først i mål, med såvidt over 50 prosent av stemmene. Konsekvensen av alternativ stemmegivning er dermed at vinneren ikke nødvendigvis er kandidaten som er best likt, men heller den som er minst mislikt.
Ed Miliband var den minst mislikte kandidaten, da han sikret en betydelig andel andrepreferansestemmer blant dem som foretrakk en av de tre andre kandidatene i kappløpet: Diane Abbott, Ed Balls og Andy Burnham. Det at David Miliband alt i alt var best likt (han sikret flest førstepreferansestemmer, men ikke over 50 prosent), var ikke nok til å vinne.
Mange mener at «New Labour»-prosjektet til tidligere statsminister Tony Blair nå er blitt lagt dødt som resultat av valget av Ed Miliband som partileder. Ed Miliband har klar tilhørighet på venstresiden av partiet, og var en såkalt «Brownitt» – en støttespiller og alliert av den avtroppende statsminister Gordon Brown. Broren, David, tilhørte på sin side høyrefløyen av partiet, og var en «Blairitt». Han ville ha bygget videre på New Labour-prosjektet og posisjonert Labour i det fruktbare valgterritoriet i det politiske sentrum. Ed var venstresidens og fagforeningenes kandidat. Han kan takke både partiets valgsystem og fagforeningene for seieren: det var med støtten fra medlemmene av de tre største fagforeningene at Ed til slutt greide å dra den knappe seieren i land. Han greide ikke å sikre støtte fra et flertall av hverken partiets medlemmer, eller parlamentarikere. Dette kan komme til å by på problemer for Ed.
En velkjent og mye brukt strategi er å legge seg langt mot venstre (eller høyre for borgerlige partier) for å sikre ledervervet, for så å trekke mot sentrum etterpå. Det at «Red Ed» (røde Ed), som han er blitt kalt av opposisjonen, kan takke fagforeningene for sin seier, kan gjøre det vanskelig for ham å trekke partiet mot sentrum. Nå har Ed hele tiden tatt sterkt til orde for å bringe partiet vekk fra New Labour og tilbake til Laboursosialismen på 1970-tallet. Som Ed sa i sitt første intervju etter seieren i helgen: «Nye Labour-æraen er forbi. En ny generasjon har overtatt.» Denne «nye generasjonen» som Ed nå leder, mente at årsaken til partiets valgnederlag tidligere i år var at partiet hadde forlatt sine kjernevelgere, arbeiderklassen og de lavere inntektsgruppene.
Samtidig som Ed har beroliget høyresiden i partiet med at han ikke vil trekke Labour vekk fra sentrum, har han uttalt at han heller skal redefinere «hvor sentrum er». I et innlegg i den høyrevennlige avisen The Telegraph, frir Ed til middelklassevelgerne med et forsvar for å beholde velferdsgodene også for de med høyere inntekt. I den venstreorienterte avisen The Mirror, derimot, har pipen en annen lyd, og han understreker at Labour er partiet for arbeiderklassen. Om Ed kan tillate seg litt ideologisk schizofreni i sine første dager som partileder, vil det komme til å bli vanskelig for ham å holde på en slik bredde. Regjeringen har allerede avdekket et £67mrd. stort «sort hull» i valgløftene til Ed, og det gjenstår å se hvilken velgergruppe han vil komme til å skuffe. Med fagforeningene som puster ham tungt i nakken, vil Ed sannsynligvis følge sin politiske linje fra ledervalgkampen, og trekke til venstre.
Den andre vinneren av ledervalget i Labour er dermed koalisjonsregjeringen, bestående av det konservative partiet og liberaldemokratene. Spesielt David Cameron, statsminister og leder for det konservative partiet, kan puste lettet ut etter at Ed Miliband ble valgt til leder. David Cameron har reformert sitt parti betydelig siden han ble valgt til leder i 2005, og regjeringssamarbeidet med liberaldemokratene kan ses på som kulminasjonen av en moderniseringsprosess til et mer progressivt, inkluderende og liberalkonservativt parti. Cameron erkjenner, som Tony Blair i sin tid også gjorde, at nøkkelen til valgsuksess ligger i det politiske sentrum. Dersom Ed trekker Labour mot venstre, kan Cameron og regjeringen gjøre rent bord i det sentrum Labour forlater. Med Ed Miliband som leder av Labour blir det også lettere for regjeringen å holde på de venstreorienterte liberaldemokratene som er misfornøyd med samarbeidet med de konservative, enn hva som ville vært tilfelle dersom David Miliband hadde vunnet.
Ed Milibands første store test vil bli når regjeringen legger frem sin spareplan, Spending Review, i slutten av oktober. Samtlige fagforeninger har gått sterkt i mot planene om innsparinger og kutt, og har planlagt en storstilt streikebølge til høsten. Ed Miliband har tidligere støttet opp om de planlagte streikene, og særlig etter at han ble valgt til leder på grunnlag av fagforeningenes støtte, kan det bli vanskelig for Ed å ta til orde for beherskelse fra de blodtørstige fagforeningslederne. Dette kan han komme til å angre på. Ansatte i offentlig sektor i Storbritannia tjener nå mer enn sine kollegaer i privat sektor, og skal blant annet streike for å beholde sine gullkantede pensjonsordninger, som de i privat sektor aldri har hatt maken til. Allerede før streikene er i gang er mange i tvil om de har sympati med fagforeningenes krav. Den tidligere Labourlederen Neil Kinnock angret i ettertid på at han hadde støttet streikebølgene på slutten av 1970-tallet, og tok heller ikke fullt avstand fra streikene da fagforeningene begynte å ta i bruk stadig mer militante midler. Mange husker fremdeles da streikene førte til fjell av søppel i gatene og døde som ikke ble gravlagt. Tony Blair advarer i sin nye selvbiografi mot å støtte fagforeningene i streiker, og peker på at ingen vil ha en leder som svermer for populistiske saker og ordensforstyrrelser.
Ed Miliband er ingen statsmann, slik som hans bror, David, er. Ed har riktignok mer sjarm og karisma enn sin storebror, men han er samtidig mer uerfaren. Mange har også satt spørsmålstegn ved dømmekraften og lojaliteten til en som kastet seg inn i ledervalget broren var «ment» å vinne; som angivelig har spredd ondsinnede rykter om broren som en «robotlignende androide» med en «eksentrisk personlighet»; samtidig som han sannsynligvis har parkert sin brors politiske karriere for godt og knust hans drøm å bli partileder.
Både Labour og de konservative i Storbritannia er godt vant med den evige runddansen av nederlag, ny partileder, reform, seier og en lengre periode i regjeringsposisjon. Ofte har partiene vært innom en rekke partiledere og mislykkede forsøk på fornying før velgerne igjen strømmer tilbake. Sannsynligheten for at Ed Miliband vil bli Storbritannias neste statsminister er liten. Sammenlignet med David Cameron er Ed Miliband en politisk pygmé. Sjansen er stor for at Ed blir en overgangsleder, som vil holde førersetet varmt til en ny og visjonær leder av Tony Blairs kaliber er på plass. Ed Miliband kan komme til å føye seg inn i den lange rekken av partiledere i Labour på 1980-tallet og det konservative partiet på slutten av 1990-tallet og første halvdel av 2000-tallet, som hverken greide å modernisere partiene sine i noen særlig grad, eller å vinne valg: Michael Foot, Neil Kinnock, John Smith, William Hague, Iain Duncan Smith, Michael Howard.
Én ting er ihverfall sikkert: Jubelropene runget høyt fra hovedkvarteret til de konservative da Ed Miliband ble utpekt til ny Labourleder.