Arbeidernes glemte dikterhøvding

– Kristofer Uppdal er Norges største arbeiderforfatter, arbeiderbevegelsens største dikter og kritiker. Et geni fra små kår som levde et utrolig spennende og dramatisk liv, i en turbulent historisk tid. Anerkjent i samtida, men også svært omstridt – en mann som aldri gjorde det enkelt for seg selv, sier Arild Bye.

Han har skrevet biografien «Ein mot alle», om Kristofer Uppdals liv, forfattergjerning og samfunnsengasjement. Det er samtidig historien om det unge moderne Norge, fra svensketida til selvstendighet, via arbeiderreisning og to verdenskriger til den kalde krigen.

Jernbaneslusk

Kristofer Uppdal var trønder, født i 1878 i Beitstad i Nord-Trøndelag, død i 1961 i Oslo. Han kom fra enkle bondekår, og jobbet flere år som anleggsarbeider, «slusk», på utbyggingene av det norske jernbanenettverket før han ble forfatter:

– På slutten av 1800-tallet eksploderte samfunnsutviklingen i Norge gjennom utbygging av kommunikasjonslinjer. I romanene sine skildrer Uppdal personene som med sine egne hender bygde veier og jernbane. Han viser deres vandringer fra anlegg til anlegg, mangelen på sosialt og økonomisk nettverk, det harde fysiske arbeidet, og – for noen – veien inn i byen. Det er menn som kommer fra landsbygda, fra det gamle bondesamfunnet, men blir revet opp og plassert i usikkerhet på anlegg, og blir del av den første arbeiderbevegelsen, sier Bye.

Sa hva han mente

Uppdal var selv en del av den tidlige arbeiderbevegelsen. Men også en av dens største kritikere, noe som gjorde ham til en vanskelig person for andre «rettroende».

– Han sa bestandig det han mente, uten omsvøp, og ble dermed en veldig omstridt samfunnsdebattant. Han klarte ofte å legge seg ut også med dem som egentlig var på hans side eller delte i hvert fall deler av hans syn, fordi han var så krass. Det er ikke for ingenting jeg har kalt biografien «Ein mot alle», sier Bye.

Revolusjonskritisk

For eksempel kritiserte Uppdal revolusjonen i Russland i 1918, som samtidas ledende radikale i Norge støttet.

– Han mente det ville være en skummel vei å gå inn på, og at arbeiderbevegelsen heller burde satse på demokratiet, på å vinne valg. Husk at dette var tidlig, lenge før Arbeiderpartiet faktisk ble en politisk størrelse man kunne regne med. Uttalelsene gjorde ham ikke spesielt populær blant Martin Tranmæl og de andre revolusjonære, selv om mange regnet ham som en god forfatter og skildrer av arbeidernes liv, sier Bye.

Skrev for erotisk

Også språkfrendene i landsmålsbevegelsen klarte Uppdal å terge på seg:

– Han skrev landsmål, men en versjon uten Ivar Aasensk vestlandspreg. Det falt selvsagt tungt for dem som ønsket et mer normert landsmål, og gjør ikke bøkene lettere for oss å lese i dag. Han var en sta mann – dette er et eksempel på at det nok hadde tjent ham selv å være litt mindre steil, sier Bye.

Enda verre var det imidlertid at Uppdal ikke holdt seg innenfor grensene for hva det var «moralsk korrekt» å skrive om:

– Landsmålsbevegelsen besto mye av vestlandske småbønder og pietister. De hadde store problemer med å svelge Uppdals dampende erotiske dikt, måten han skrev om kvinner og kjønnsliv på. Noen av diktsamlingene var så umulige å svelge for vestlandspietistene at prestene gikk på biblioteket og hentet ut både dem og resten av bøkene hans, og gjemte dem. Uppdal var en farlig dikter.

Krasse krangler

Kanskje var det alle disse krasse kranglene med alt og alle, kombinert med et hardt liv som blant annet førte ham innom Gaustad mentalsykehus noen år, som gjør at Uppdal i dag er en forfatter mange har glemt:

– Han har et navn mange har hørt, men få vet noe mer om ham. Er liksom blitt en «linselus» i den borgerlige litteraturhistorien, hvor arbeiderdiktningen har liten plass, sier Bye.

Gjenoppdaget

Men i dag er han på opptur, gjenoppdaget av både litteraturhistorikere og forfattere som Jan Erik Vold. Det fortjener han. Han skrev enestående bøker, og levde et usedvanlig spennende liv, med utallige opp- og nedturer. Hundre år etter at han ga ut sine første bøker, bør tida være moden for virkelig å anerkjenne det, sier Arild Bye.