Bård and bedfest

– Ønsker jeg å bli rik? Nei. Berømt? Ikke egentlig. Å bli hørt? Å ja! Absolutt. Det er kult å få det ut, det man driver med. Vise det fram for verden og se hva det blir av det. Det der romantiske idealet av forfatteren som en ensom og plaget sjel som sitter alene og lider for kunsten, i aktiv opposisjon til alt og alle, tror jeg ikke noe på. Jeg syns det er latterlig.

Bård Torgersen knyter på seg slåbroken som ligger pent dandert ved den nyoppredde senga på hotellrommet i høyden på Oslo Plaza, denne gangen til ære for Dagsavisens fotograf.

Intimt og varmt

I kveld gjør han det igjen, til diktlanserings-bed-in‘en han arrangerer på Plazas rom nummer 3127. Forlaget lokker med fri minibar av ukjent størrelse den første timen, mens Bård skal lese opp alle de 96 diktene i «hei horunger». Hele samlingen, fra første til siste side.

– Alle tekstene har blitt lest for et publikum før, men ikke i sammenheng. Nå håper jeg det blir en nær og varm stemning, intimt samkvem mellom avsender og mottaker i denne eksklusive rammen. Det bør gå bra. Vi sikter mot toppen, mot høyden. Heller det enn å grave seg ned i dypet av Litteraturhusets kjeller, sier han.

Kanskje kommer Yoko

Flere detaljer fra bed-in‘en vil ikke Bård røpe. Ikke egentlig.

– Men hva med Yoko? Skal du ikke ha med kona di i senga? Eller andre lettkledde kvinns? Du som har en tittel om horunger og greier?

– Hvem har sagt at det ikke kommer damer? Ikke jeg...

Men de som eventuelt kommer, må være stille.

– Folk må holde kjeft og høre etter når jeg leser. De får kanskje lov til å hviske på gangen, ikke noe mer.

– Hvor mange har du plass til, da?

– Mange nok, tenker jeg. Det er plass til mange om man stabler i høyden. Rekorden for antall mennesker i en telefonkiosk er 24. Dette rommet er cirka like stort som ti telefonkiosker. Per nå har cirka 200 personer sagt på Facebook at de vil komme. Så det er fremdeles rom i herberget.

Økobananer og mobiltelefoni

De som kommer, eller som bare kjøper «hei horunger» for å lese selv, får ifølge Flamme forlags oppsummering med seg dikt om «bl.a. polske hushjelper, skjulte mikrofoner, lottofunksjonærer, økologisk dyrkede bananer, deiligst.no, stockholmssyndromet, søreuropeisk brennevin, sko uten såler, solbriller med farget glass, hoftebeinspiper, sekulariserte indiske kvinner og dekningsområdet for gps og mobiltelefon».

Men mest handler de om mer eller mindre forvirrede menn som surrer rundt i verden og funderer på høyt og lavt:

– Det er en slags forvridd hverdagsrapportering, basert på ting jeg har sett og hørt og tenkt de siste to årene. Jeg har jobbet litt journalistisk, plassert meg selv i situasjoner og settinger jeg kunne bruke i diktform, og så kjørt det gjennom horungekverna.

Høytflyvende og lavtflaksende

Derfor utspiller ett av diktene seg på Grønland, mens andre rapporterer fra hjemmet, eller fra arbeidsplassen. Grandiose tanker bygges luftig opp, før de tas kontant ned på jorda igjen, og ender i den minst ambisiøse, mest trivielt detaljorienterte og apatiske hverdagen.

– Sånn er det jo ofte man tenker, i bittesmå detaljer midt oppi det veldig store. Sprangende mellom det høye og lave, er interessante å utforske. De åpner for absurditet. Mye komikk, men også nære, dypfølte tanker om kjipe ting. Ofte brutt mot hverandre: håp og avmakt hånd i hånd. Fortellerne i tekstene veksler mellom ekstreme strategier for å takle verden. Mellom det fullstendig utadvendte og komplett innadvendte. Men de ligner litt, og fellesnevneren er meg.

Dikt for alle

Bård Torgersen håper at «hei horunger» er dikt av en type som passer «lesere som er mer narrativt anlagt». På journalistspråk betyr det noe sånt som «folk som liker fortellinger hvor det skjer noe, ikke bare stillestående dikt som på uforståelige måter liksom utforsker språket», uten dermed å påstå at forfatteren ville formulert det akkurat sånn selv.

– Jeg tror det er dikt som kan nå mange. Diktet er jo en veldig umiddelbar form, orientert mot øyeblikket. Det burde passe godt inn i folks hverdag, innimellom alt det andre vi driver med. Så jeg håper ikke folk lukker seg mot «hei horunger» bare fordi de tror at all lyrikk liksom er så eksklusiv og elitistisk og beregna på de få – den lille klanen som liksom kan dikt. For jeg vil nå ut, nå alle, møte leserne. Åpne opp og invitere dem inn.

Ut av bokhandelen

Derfor passer han godt på Flamme forlag, som på sin egen nettside presenterer seg som «en situasjon, en mulighet, en livsform. Ikke la deg lure av etternavnet: Plutselig sitter vi på bussetet ved siden av deg. Vår virksomhet omfatter søvn, hjemmevideo, popmusikk, værvarsling, avstandsforelskelser, bordhockey, reising, oppvask, diktdeklamasjon, skjortestryking, spontan dans og en god del aktiviteter som er for betydelige til å nevnes her. Og ja, så gir vi ut en bok i ny og ne. Primært ny norsk skjønnlitteratur. ... Flamme Forlag har ingen passive tilskuere. ... Bli med. Dette er et allemannsforlag».

– Jeg liker måten Flamme jobber på, med å ta litteraturen ut blant folk. At de sprenger seg ut av den gammeldagse, konservative tenkningen om at «en tekst er en tekst, og den må bindes inn i stive permer og settes i bokhylla». Det er så lett å lage en bok, arrangere en lanseringsfest og liksom være ferdig med det. Å seg til det etablerte litterære kretsløpet. Men det virker jo ikke som om det er i bokhandlerne bøkene blir solgt lenger.

– Jo da. Jo Nesbø selger.

– Ja. Det er akkurat det jeg mener. Dermed trenger jeg og sånne som meg å finne alternative kanaler. Og gjerne arrangere bed-in i tillegg. Fordi det er gøy.