Der pepper´n gror

Når du flyr inn over Kerala, ser den bitte lille delstaten på sørvestspissen av India ut som et grønt hav av kokospalmer. Men når du løfter på bladene, myldrer det. 30 millioner mennesker, halvparten av dem på mopeder, lastebiler, elvebåter og arbeidselefanter, kjemper om oppmerksomheten din på den smale kyststripen, som av National Geographic er kåret til et av de 50 stedene på jorden du må se før du dør.

Aromaterapi

Kerala er en av de mest liberale statene i India. Foruten hinduene er rundt 20 prosent av befolkningen kristne, og det blir stadig flere muslimer. Regionen har i mange hundre år vært et av Indias viktigste handelssteder, og forskjellige folk, raser og religioner er blitt vant til å eksistere side ved side. For oppe i fjellene gror Indias svarte gull: Pepperen – og all verdens deilige krydder og te. Selvsagt må vi også reise dit pepper´n gror – oppe i de vestre Ghatsfjellene.

I byen Periyar blir vi med på en omvisning på en krydderplantasje. Det er ren aromaterapi. Her er vanilje og kardemomme, nellikspikre som river i nesen, karriblader, kanelbark, sennepsfrø, gurkemeie, peppermynte, hellig basilikum og muskatnøtt – naturens eget Viagra, ifølge guiden. Og selvsagt duftende rød, gul, svart, hvit og grønn pepper. I alt skal det finnes mer enn 20 forskjellige peppervarianter her.

– Krydderets saftige smak og kraftige duft skyldes det unike monsunklimaet, forteller han.

Nærkontakten gjør det mulig å fatte hvorfor det ble utkjempet blodige kriger for å få herredømme over disse fantastiske sansebombene. Nå om dagen voktes krydderbuskene på naturlig vis – av en million svarte enker!

– Vi feier ned edderkoppene med kost når innhøstingen starter, informerer krydderguiden blidt.

Røverapekatter

I Periyar ligger også statens mest berømte viltreservat, der det både bor tigre, leoparder, bøfler og ville elefanter. Tidlig om morgenen blir vi med en nokså synkeferdig ferje på den klassiske rundturen på parkens innsjø – men bortsett fra et par ville elefantrumper i skogbrynet er det ikke så mye å se. Litt senere blir vi derfor med en lokal mann på vandresafari i stedet. Etter å ha forsert parkinngangens solbrilletyggende røverapekatter, blir vi etter to timers vandring belønnet med et nærglimt av snabeldyrene mens de gresser seg inn i skogbrynet rett før solen går ned.

Vel tilbake på hotellet, er det dags for å nyte den ferskeste og mest velduftende curryen jeg har spist i mitt liv. I det hele tatt er maten i Kerala fantastisk.

– Muslimene er best på å lage kjøttmat, hinduene på vegetarretter og de kristne på fisk- og sjømat, sier kokken.

Penner, ikke penger

Overalt vaier røde flagg med gule sigder. Delstaten fikk verdens første demokratisk valgte kommunistregjering allerede i 1957, noe som har gjort staten til en uvanlig suksesshistorie både i indisk målestokk og verdenssammenheng.

– One pen! roper en liten gutt, et rop som gjentas 100 ganger om dagen mens vi er her.

For i Kerala tigger ikke ungene penger, de ber om penner. Kommunistene gjennomførte omfattende landreformer, og satset stort på utdannings- og helsesektoren. Det har gitt resultater. Til tross for at delstaten er en av de fattigste i India, er ikke fattigdommen blant folk generelt langt nær så ekstrem som i andre deler av India. Mer enn 90 prosent av befolkningen kan lese og skrive, og alle går på skole. Forventet levealder er nesten som i vesten, 72 år.

Kunst og lastebiler

På vei tilbake til kysten kjører vi forbi hundrevis av lastebiler malt som en fest i gult, lyseblått og rødt, med forseggjorte utskjæringer og malerier. Også lastebilene reflekterer Keralas religiøse avslappethet: På et truckstopp utenfor havnebyen Kochi står kristne «St. Anthony» med nesen i bakenden på hinduistiske «Shiva», som igjen står pent parkert bak muslimske «Rasiyamol».

– Vi behandler kjøretøy som mennesker. Derfor maler vi på øyne, så de skal se bedre og være mer oppmerksomme, forteller en av sjåførene.

Kochi er en av de koseligste byene du kan besøke på den indiske vestkysten. Den gamle bydelen Fort Kochi har trange gater med lave hus og mange minner fra kolonitiden, da den var en av verdens viktigste havner for krydderhandel. Her ligger moderne designgallerier og koselige tecafeer side om side med krydderboder, slangetemmere, krydderselgere og teatre der du kan se den typiske kathkalidansen. Nede ved vannkanten ligger små turistmarkeder og de kinesiske fiskenettene som fremdeles er i bruk siden den gang kineserne var aktive handelsmenn her, sammen med portugisere, arabere og briter.

Stolte kvinner

Overalt i Kerala møter vi utrolig mange nysgjerrige og hyggelige folk – og ikke minst – mange stolte kvinner. Staten er unik i India, fordi den kan skryte av flere jenter enn gutter. Det er et godt tegn i et land der abort og spedbarnsdrap på jentunger er et stort problem.

Men stolte kvinner er ikke noe nytt i Kerala. Fram til 1930-tallet praktiserte mange folkegrupper i staten kvinnelig arverekkefølge, og mange styrte storfamiliene. Kvinner som tilhørte enkelte folkeslag kunne dessuten ha opptil fire ektemenn. Mange mener at dette er en av årsakene til at delstaten har satset så tungt på «myke sektorer» som helse og utdanning til alle.

Men den gode utviklingen er i fare.

– Arbeidsløshet er i ferd med å bli et stort problem. Industribedrifter kvier seg for å etablere seg her, på grunn av at arbeiderne streiker for den minste ting hele tida, sier sjåføren vår, K.R. Balan.

Han forteller at den relative velstanden nå i hovedsak opprettholdes av de mange velutdannede keralittene som reiser til landene rundt Persiabukta som gjestearbeidere og sender penger hjem.

Ubegripelig strandliv

Kerala er kjent for sine lange strender. Men bare et par strandområder, som Kovalam og Varkala i sør, er utviklet for vestlig turisme. I tillegg bygges det flere luksusresorter for folk som vil gjøre noe som er fullstendig ubegripelig for Keralas nysgjerrige fiskerbefolkning: Steke oss helsefarlig røde i den vanvittige varmen, nesten helt nakne, halve dagen.

Vi strander på luksushotellet Travancore Heritage sør for Kovalam, som plutselig kjennes som et stille, underlig turistreservat etter flere dager med intens sansebombing. Men nede på stranden kommer landsbyungene løpende og kappes om å rope «One pen!» og «wassyorname, please». De fotfølger deg hele veien til du a) søker beskyttelse hos fyren som vokter hotellets strandstripe der de småfete, britiske charterturistene steker seg rett under strandens viktigste religiøse monument – eller b) overtales av en særdeles sjarmerende liten kar til å betale 20 kroner for en ny pumpe til fotballen, som selvsagt er flat, og så er det jo den store kampen med nabolandsbylaget i morgen!

Ja, ja.

AYURVEDA og meditasjon

Jeg er selv altfor blyg til å fikse strandsoling i slike omgivelser, og tar heller solduppen ved svømmebassenget. Havet er dessuten altfor bryskt til å svømme i, som i mesteparten av delstaten. I stedet vandrer vi langs den milelange stranden, som også er en stor opplevelsesarena. Tidlig om morgenen forserer de senete fiskermannslagene de frådende, meterhøye bølgebrenningene med bare åre- og mannskraft. Etterpå selger de ventende kvinnene fangsten. Stranden fungerer nemlig også som marked. Og lekeplass, pilegrimssted, kirkegård, fotballbane, flørtearena, underholdningsscene, sykkelvei og beitemark for kuene. Og kanskje også som meditasjonssted?

– Se, meditasjon er så utbredt i India at selv fiskerne driver med det, utbryter jeg imponert, og peker på et tjuetall menn som sitter på huk rundt den slake bukta og stirrer ut i horisonten.

Jeg løfter kamera for å ta et bilde. Så ser jeg at den nærmeste mannen har buksene på knærne. Og det går opp for meg hva de leiraktige småhaugene på stranden egentlig består av. Men, skitt au. Det blir jo bare fiskemat.

Reisen ble arrangert i samarbeid med det indiske turistkontoret.