Feberfantasier med Queens Of The Stone Age

KONSERT

Queens Of The Stone Age

Norwegian Wood, fredag

KARAKTER: 4

Det begynner fabelaktig: Regnet pisker og sur vind slår over plassen i Frognerbadet idet Queens Of The Stone Age-vokalist Josh Homme entrer scenen i en stilig losfrakk. Med sin naturlige frontfigurautoritet ser han ut som en kaptein som entrer sitt synkende spøkelsesskip. Det lukter trøbbel lang vei.

Bandet dundrer i gang med «Millionaire», men musikerne sklir ukontrollert rundt på det sleipe gulvet. Trommis Joey Castillio, som vanligvis er som en hissig hulk bak trommene, ser sliten og dratt ut. Homme vrir ansiktet i grimaser. «Feel Good Hit Of The Summer» gjennomføres med voldsom energi, men det ser likevel ut som om bandet burde vært foreskrevet flere av legemidlene som ramses opp i doplåta. Flere i bandet sliter visstnok med en matforgiftning de pådro seg da de spilte i Bergen for to dager siden.

– Jeg har det topp, sier Homme og glipper med øyelokkene, brekker seg og glemmer tekstlinjer.

Dirrende nerve

Likevel spiller bandet så remmer og tøy holder. «Sick, Sick, Sick» og «Go With The Flow» framføres som om hele verden kan falle sammen hvert øyeblikk. Men den blytunge grooven, som på mange måter er Queens Of The Stone Ages kjennetegn, går hele tiden som en dirrende isjiasnerve gjennom alt kaoset.

Men etter et langt og seigt parti med harvende hypno-rock og låter som «Burn The Witch» og «Into The Hollow», begynner viruset virkelig å verke i musikerkroppene på scenen. Og da en forbanna og feberherja Homme skjeller ut en guttunge, fordi han har kastet ting på scenen, stanser hele konserten opp.

– Jeg har spydd og hatt feber i tre dager nå, men jeg blir aldri for syk til å slåss, snerrer Homme.

Uvirkelig stemning

Det ellers så veloppdragne publikummet bestående av kjærestepar, småbarn med store øreklokker og rockegubber i plastponcho ser nølende opp mot scenen. Stemningen er ikke god. Den svære, rødhårete mannen med gitar og losfrakk er mildt sagt truende, der han lover å banke opp den unge synderen som blir geleidet vekk fra området.

Et merkelig og ubehagelig øyeblikk, men det var kanskje vitaminpillen Homme trengte for å avslutte med stil. Bandet kviknet i alle fall til og smalt ut «No One Knows» med sinne og aggresjon i hver tone. Så, etter bare en knapp time er konserten over. Kulden har likevel rukket å sette seg i beina og følelsen i kroppen er litt dårlig, men likevel koker det i hodet på grunn av energien og galskapen som sydet på scenen. Litt uvirkelig, det hele. Kanskje jeg ble smitta?