Romerne måtte ha nærmere 70 oversettere for å gjøre seg forstått i Georgia, selve Noahs ark strandet på Araratfjellet og Knut Hamsun beskrev begeistret landskapet i reiseskildringen «I Æventyrland». Et perfekt sted for den nysgjerrige reisende.
Transkaukasia består av Georgia, Armenia og Aserbajdsjan samt de omstridte provinsene Naxcivan og Nagorno-Karabakh. En reise fra Svartehavets kyst og gjennom Transkaukasia til Det kaspiske hav i øst vil åpne den reisendes øyne for fascinerende opplevelser i et hav av etnisk og språklig mangfold samt praktfulle naturopplevelser.
I georgiernes spor
Transkaukasias europeiske alibi, med den mektige storebror Russland i nord og muslimske Aserbajdsjan i øst og kristne Armenia i sør, er Georgia et eksepsjonelt spennende land å besøke. Elven Mtkvari bukter seg gjennom Tbilisi under bruer og langs fordums vakre avenyer hvor de pastellfargede balkongene henger som fuglereder. Georgias hovedstad bærer fortsatt arr etter det blodige etterspillet til Sovjetunionens fall. Med sine 15 ulike etniske grupper, hele 80 i Tbilisi, er Georgia langt fra noe homogent land.
Gamlebyen, eller Maidan, i Tbilisi ligger nedenfor citadellet Narikala. Denne bydelen har vært bebodd av persere, tatarer, jøder og armenere det er spor etter de alle den dag i dag i form av en moské, en synagoge samt en armensk, en georgisk og en romansk-katolsk kirke.
Byen var populær i middelalderen for sine varme kilder og abanos kucha, gaten med Tbilisis badehus som henter sitt helsebringende vann fra varme kilder. Den slående lyseblå fasaden på badehuset Orbeliani kan minne om en moské, men er faktisk byens største badehus. Det eldste badehuset fra 1600-tallet er Irakli og røper sin tilstedeværelse med mursteinskupler langs bakken.
I alle himmelretninger
Forlater en Tbilisi beveger en seg mest sannsynlig med en marshrutka, minibuss, nordover til Svaneti i nordvest eller Kazbegi i nord med mindre man søker middelhavstemperaturer i provinsen Adjara på grensen til Tyrkia eller vil ta Stalins fødeby Gori i nærmere øyesyn. Kaukasus-fjellene inviterer til velbevarte fjellandsbyer og tyrkiskinspirert mat.
Den religionshistorisk interesserte vil starte utflukten i Mtskheta, Georgias åndelige hovedstad hvor ildtilbederne i armazikulten holdt til før georgierne i det femte århundre etter vår tidsregning fulgte armenernes eksempel og konverterte til kristendommen som den andre nasjonen i historien. UNESCOs skilt i Mtskheta understreker katedralen Sveti Tskhovelis betydning i verdenshistorien. Et pussig ikon av Jesus inne i katedralen viser seg å åpne og lukke øyene etter eget forgodtbefinnende.
Myter og fjellfestivaler
Den georgiske militærvei, kalt slik av tsaren fordi den skulle forsyne Transkaukasia med tropper på en effektiv måte, leder en videre nordover fra Mtskheta og inn i hjertet av Kazbegi i Kaukasus. Spektakulære klostre klamrer seg til fjelltoppene, som Jvari, eller ved speilblanke innsjøer som Ananauri. Middelalderske myter og legender hoper seg opp langs veien og blander seg med irrgrønne fjellsider og enslige sauebønder som forserer det grisgrendte landskapet.
Snaue femten klatrende mil fra Tbilisi og nesten 2000 m.o.h. ankommer en fjellandsbyen Kazbegi hvor det viser seg å være en religiøs utflukt til treenighetskirken Tsminda Sameba beliggende på Gergetifjellet. Vel oppe på toppen skimtes tidvis Gergetiisbreen og de storslåtte fjellomgivelsene i tåken. To klokkere i rosa kapper med gullkors på ryggen sniker seg faretruende på kanten av en balkong i kirketårnet og ringer i klokkene mens et hundretall pilegrimer forsøker å komme seg inn i kirken og bort fra tåken.
Djevelens ørner
Reisen i Kaukasus-fjellene ender i nord ved Djevelens Port, eller Chertov Most, som bevoktes av et tjuetall mektige ørner. Foran oss er en spinkel grønn bom med påskriften «Border Closed». På den andre siden reiser det seg et mektig fjellpass som minner en om Tolkiens Minas Tirith, men som i virkeligheten er veien inn til den russiske byen Vladikavkaz, «Herskeren av Kaukasus», som ble etablert i 1783 for å få kontroll på det ville Kaukasus. Georgia er igjen en selvstendig nasjon og selv om folket ikke er ville, men svært så gjestfrie, så bærer fortsatt mye av den urørte naturen et preg av villskap.
Myten om Noahs ark som strandet på toppen av Ararat etter syndefloden fortelles fortsatt i Armenia. Det overveldende estetiske fjellet ligger på tyrkisk side til armenernes forargelse og er godt synlig fra hovedstaden Jerevan. At den nasjonale konjakken er oppkalt etter det hellige fjellet må være en fattig trøst. Reisen fra Tbilisi til Jerevan er fartsfylt, men kort.
Hovedstaden Jerevan er en moderne by på Araratsletten hvor avenyene springer ut av Revolusjonsplassen, en av sovjettidenes mer vellykkede arkitektoniske prosjekter. Byens vakre gater paraderes av kulturbevisste armenere på vei til Operaen, de utallige fortauskafeene eller de fargerike markedene.
Anspent naboforhold
Vi armenere som bor i Armenia ser framover, mens de tusenvis av armenere fra diasporaen som kommer på besøk er mer opptatt av fortiden, forteller 26-årige Lilya Hovhannsiyan med henvisning til folkemordet på 1,5 millioner armenere i 1915 begått av ottomanerne og gir uttrykk for at Armenia i 2007 ønsker å finne sin plass i en ny virkelighet etter 70 år med sovjetstyre. Fortsatt er den politiske situasjonen med Tyrkia og deres azoriske brødre i nabolandet i øst betent og vanskelig med grensekonflikten Nagorno-Karabakh, men armenere flest ønsker å se framover og bygge nye bruer.
Armenia føles ikke som Europa, ei heller Midtøsten, men heller en krysning av de to. Inneklemt mellom mektige naboer som Tyrkia og Iran har Armenia en stolt historie som kulturlandskapet kan minne de få besøkende som finner veien hit. Urørte karavanseraier fra Silkeveiens tid og praktfulle klostre og kirker som Khor Virap og Noravank som viktige påminnelser om at Armenia var det første landet som konverterte til kristendommen i 301.
Knappe tre kvarter vest for Jerevan ligger byen Ejimiatsin Armenias Vatikan med den vakre Ejimiatsinkatedralen. Svartkledde prester skritter over steinhellene og inn i katedralen blant besøkende eksilarmenere bosatt i San Diego og London. Bak sakristiet henger relikvier fra Golgata, lansen Jesus ble stukket med da han hang på korset samt forgylte bibler.
Haiks land
Iransk tungtransport dundrer over fjellpassene på duvende landeveier langs speilblanke innsjøer og ruvende fjell. Haik var en av Noahs etterkommere og armenere selv kaller landet sitt Hayastan Haiks land og anser seg selv som etterkommere av nettopp ham. Hayastans fjellandskap skjuler bortgjemte høytliggende klostre og prehistoriske steinformasjoner ved Karahunj i sørlige Armenia som kan ha forbindelse med Englands eget Stonehenge.
Strødd over hele Armenia ligger khachkarene, steinkorsene, ruvende gravsteiner med nitide utskjæringer som forteller om triumfer og tragedier i religionshistorien og familiene. I Noratus fylles hele ens utsyn med khachkarer og fyrer opp under ens nysgjerrighet på Armenias rike og kompliserte kulturhistorie.
Oljeeventyr i Aserbajdsjan
Det anspente naboforholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan krever diskresjon og respekt fra den reisende. Ved å reise om Georgia kommer en seg med nattoget til oljerike Baku ved Det kaspiske hav. En metropol som syder av storkapitalismens opportunisme som resultat av oljeindustriens oppblomstring etter Sovjetunionens fall. Nobelbrødrene pumpet ut olje fra Abseronhalvøya allerede ved 1900-tallets begynnelse i en by styrt av Shirvansjah-khanatet.
I dag er Baku igjen gjenstand for fornyet interesse hos de transnasjonale oljeselskapene og byen føles som et klondyke med raske penger ved det glinsende Kaspiske hav, mens bønneropene gjaller fra minaretene i gamlebyen Icheri-Shekher. Der ligger også det underlige Maidentårnet og det nyrestaurerte Shirvansjahens palass med møysommelige bearbeidede steintavler med Koranens ord innhogget. Vandrende videre rundt i Icheri-Shekher kan bringe assosiasjoner om søvnige sicilianske bakgater, men duften av eplete og synet av persiske tepper korrigerer ens inntrykk.
Odins land?
En dagsutflukt fra Abseronhalvøya og Baku bringer en sørover langs Det kaspiske havs kyst og til det støvete ørkenlandskapet rundt Qobustan. Her finnes rundt 600.000 helleristninger av primitive skip og jaktende menn. Dette pirret Thor Heyerdahls nysgjerrighet og førte ham hit opptil flere ganger fra 1961 og fram til sin død i 2002 i sin jakt på Odins røtter.
Milevis med gassrør skjærer gjennom ørkenlandskapet og leder veien til merkelige leirvulkaner. På en høyde av størknet blåleire surkler og rapes det fra jordens indre. Små leirvulkaner pumper med jevne mellomrom ut iskald leire fra 10-15 kilometer dype sjakter og viser hvor levende jordens skorpe er langs denne kysten.Transkaukasias rikdom finnes i bakken, i fjellene, i maten, i språket, i religionen, i historien og ikke minst i menneskene og deres gjestfrihet og det hele venter på å åpenbare seg for den nysgjerrige reisende.
