Hest og heita pottur

Dagen er grønn og blå og klar i Thjorsárdalur. Unge fjell og gamle fjell stuper ned i slake heier med gress og mose. Hvite ulldotter ser fårete på en ridende kjernefamilie før de skvetter unna.

Småskala småhest

Vi skal tilbringe nesten en uke her. Knapt halvannen times kjøring fra Reykjavik ligger dalen som et Island i miniatyr. Terrenget rundt Steinsholt er formet av ild og vann. Iskalde bekker har skåret dype raviner i den porøse lavasteinen. I kulpene svømmer gjess og ørret i fordragelighet. Høyt over oss kretser rovfuglene.

Island har flere ridesentre per innbygger enn noe annet land. Blant de største sentrene finner vi Eldhestar og Ishestar – bedrifter med titall ansatte og hundrevis av hester. Disse «ridemaskinene» ligger nær Reykjavik, og baserer mye av driften på amerikanske og japanske dagsturister som skal ha seg en time på en lunten hesterygg før de farer videre til Thingvellir og Gullfoss.

På Steinsholt er det Gunnar som rår. Han er hestekar i n-te ledd og møtte hestefrelste Kari fra Trønderlag for noen år siden. Nå driver de Steinsholt sammen. Med på laget har de også Karis datter Elisabet. Hun er bare seksten somrer, men allerede fullbefaren rytter. Hvor mange hester de har her? Rundt 60, tipper Gunnar. Bare småtterier, altså.

Under vulkanen

Elva Kvitá er flomdiger og sender melkehvite brevannsstrømmer langs den flate dalbunnen. Hesteflokker dundrer over gressmarkene. Her i dalen overgår de med god margin det vanlige landsgjennomsnittet på en kvart hest per islending.

Hekla ligger i horisonten som ryggen på en gigantisk hvit- og svartflekkete ku. Islands største vulkan hadde store utbrudd i 1104 og igjen på 1300-tallet. Mesteparten av Thjorsárdalur ble helt begravet i lava og aske og folk flyttet fra dalen. Den nylig utgravde middelaldergården Stöng ligger som et minnesmerke over de siste islendingene som våget å trå lavadronningen for nær.

De siste utbruddene, i 1970, 1980, 1991 og 2000, har vært mindre. Folk lurer ikke på om Hekla skal gå av igjen. Men når. Og om det blir et ordentlig utbrudd eller om hun nøyer seg med et «turistutbrudd», som de innfødte litt foraktelig kaller det.

Tøltens bakrus

Islandshester tølter. Vi glir jevnt og smidig framover langs kanten av canyonen. Å tølte vil si å pilte i passgang i stedet for å hoppe opp og ned som i trav. Det vil si: Hvis vi er heldige.

Hestene skjønner ikke norsk og er sære på hvordan tølteordrer skal gis for å adlydes. Men hvis vi sitter dypt i salen, lett bakoverlent med korte tøyler har vi en god sjanse mener Karin, den svenske jenta som skulle jobbe her én sommer, men som mistet hjertet sitt på sagaøya og hestene her.

Karin begynte på scratch da vi ankom i går. Da møtte vi Ljovur, Dögg, Karitas og Soley og noen av de andre 60 hestene for første gang. – Så här tajtar ni sadeln. Detta är grimen och bettet. Stigbyglarna skal nå dig tills under armen när den är utsträckt. Säg till om ni behøver hjelp med något. Och du, damen. Vad du gör och inte gör: Glöm inte bort din sports-BH. Og så: Ut på tur.

Det plagget er ikke laget som kan hindre at vi får dugelige gnagsår mellom lår og rygg et sted. Den smule stølheten vi kjente da vi gikk av hestene etter seks timer utvikler seg utover kvelden. Det føles som om vi er blitt behandlet med vinkelslipere og råkostjern. Vi sover på magen.

De edle, ville

Flesteparten av Steinsholts hester går fritt på beite oppe ved fjellet Kista. I dag skal de få besøk av oss og Elisabet.

Hestene er i egentlig bare halvville, ikke ridd inn ennå. De er ikke særlig vant til folk, men utrolig nysgjerrige, helt blottet for impulskontroll og med flokkmentalitet som en gjeng impalaer.

Elisabet kjenner hver hest ved navn. Hun er klar for å begynne å ri inn hester selv. Til nå har det vært mamma Kari som på hesters eget språk har overbevist dem om at et liv som ridehest også har sine fordeler. Men noen firføttinger er ikke til tilsnakkendes. – Den svarte der oppe blir aldri noe bra ridehest. Det ser vi allerede, nå. Den skal til Italia, forteller Elisabet.

Aha! Sende de dårlige ridehestene til italienerne. Smart. Så er de kvitt genmaterialet med skrale rideegenskaper. Islandshester som forlater øya får nemlig aldri vende hjem igjen. Eller er det sånn at italienere er spesielt gode på vanskelige hester? Elisabet avslører – på god avstand fra hesteelskende jentunger – at slakteren står i ledtog med turoperatøren på den italiareisen. Italienerne er ville etter hestebiff.

Villhestene lurer nok på hva slags flokk som kommer på visitt. Snart er vi omringet av hester som vil hilse på sine temmede onkler og tanter, som etter kroppsspråket å dømme ser ut til å vakle i sin tro på det gode liv som ridehest.

Kanskje er det en brå lyd? Kanskje er det en gresstust som beveger seg på en nifs måte i vinden? Brått slår alle villhesters urinstinkt til på en gang, flokken eksploderer i noen sekunders fortettet nær-hesten-opplevelse og flokken styrter synkront som en sildestim innover heia.

Ulempen er at et par av våre hester slår følge. Med tømmer og stigbøyler slengende rundt seg. Vi ser for oss en laaaang rusletur tilbake til gården. På tom mage for øvrig, matpakkene ligger i saltaskene. Heldigvis har Elisabet hesten i behold. Hun rir innover for hente villstyringene.

Det tar tid å lokke dem med seg. Når hun kommer tilbake med Ljovur og Dögg og de andre, er de dryppende våte av svette og mer nervøse enn godt er. Vi dropper tølten og skritter forsiktig nedover til Steinsholt. I dag har vi lært at villhester ikke er til å spøke med.

Landmannalaugar

I dag lar vi rumpene hvile og hestene stå. I stedet tar vi en velvillig utlånt Volvo 760 med lang fartstid og korte støtdempere. Vi skal til Landmannalaugar, stoppested på ferden mellom nord og sør siden vikingtiden. Her kunne ferdafolket skylle av seg frostbitt og veistøv i de varme kildene. Og her er fjell i hundre farger, sies det. Visst nok på grunn av alt svovelet og fosforen og andre kjemikalier fra jordens indre.

For å komme inn hit til hjertet av Island, kjører vi gjennom et landskap spekket av bisarre lavaformasjoner. Vi klatrer opp på kanten av en minivulkan. Mens Hekla spyttet ut hundretusener av tonn med klippeblokker, grus og pimpstein i det siste store utbruddet, har nok ikke denne bittelille avleggeren gjort mer ugagn enn folk kunne leve med.

Det er folksomt rundt de dampende kildene på Landmannalaugar. Firehjulstrekkere og campingtelt står tett i tett, og turistbussene kommer og går med jevne mellomrom. Det er kaldt i lufta, men ute i kulpen er det 40 grader og vi forstår hvordan de hadde det, islendingene som reiv av seg broka og gled ut i vannet her for 1.000 år siden.

Balsam

Mye vil ha mer, så på hjemveien svipper vi innom Thjorsardalslaugar. Dette er et utendørsbad med heita pottur og badeleker i isopor. I likhet med norske badeland, ligger det langt utafor folkeskikken (jf. Askim, Bø og Gardermoen).

I kiosken har de colabrus og Prince Polo, en kjekssjokolade som bare er populær i Polen og på Island. Kaffe står derimot ikke på folkebadets meny. Men vi har kaffepulver i bilen, og kokende vann kan vi hente i bekken. Så våkner vi såpass til at vi kan sette kursen tilbake mot gården uten fare for å sovne ved rattet.

Varmebehandlingen, kombinert med en aller helvetes vaskebrettvei (og trolig den usleste fjæringen utenfor Afrika), er balsam for rumpene. De støle ridemusklene våre forvandles til en manetmyk masse.

Kveldens hestetur blir derfor en udelt positiv opplevelse. Vi tølter av gårde langs landeveiene, nede i stiene som tusenvis av hester har trampet til halvmeterdype, femten centimeter brede spor. Stigbøylene subber i gresset, som i kveldsdogg og kingelvev ser ut som et filigransarbeid av Den Store Sølvsmeden.

Oasen Gjáin

Slutligen skal jeg røpe det hemmelige stedet Gjáin. Hvis Thjorsardalur er Islands indrefilet, er Gjáin selve mignonen. Denne oasen, en kort spasertur fra middelaldergården Stöng, oppsto for bare noen tiår siden, da is og oppdemming nesten tørrla en av Kvitàs bielver.

Vi går rundt nede i det fordums elveløpet. Her kan vi se hvordan vannmassene gjennom tusener av år har gravd ut huler og tunneler. Innerst i gjelet stuper et fossefall. Ikke av de mest spektakulære, men veldig, veldig fossete. Hvis Disney-konsernet skulle lage en foss i en av temaparkene sine, ville den nok sett slik ut.

Bare fossesuset, litt småfuglkvitter og en jentunge på tyttebærjakt bryter stillheten. Å utnevne ett enkelt sted til «verdens vakreste» vil nok møte heftig motbør. Men for å si det slik: En skjønnhetskonkurranse for steder uten at Gjáin i Thjorsardalur er blant de nominerte, vil være en skandale større enn Terra.