Lavmælt Cato Isaksen

«Sørgekåpen»
TV
NRK, torsdag 3. januar

Sist vi møtte Cato Isaksen på TV – for to år siden – slet han mye med samlivsproblemer, noe som gjorde at «Slangebæreren» framsto mer som et emosjonelt drama enn en kriminalhistorie.

I «Sørgekåpen» har Isaksen giftet seg på ny med ekskona Bente og er forholdsvis fornøyd med livet. Dermed er han mer fokusert på politiarbeidet sitt, når Esther Synnøve Lønn blir funnet i en blodpøl, drept på særdeles brutalt vis.

Mangler driv

Det er tilsynelatende ikke så lett å lage godt fjernsyn av Lindells historier, for her handler det i større grad om Cato Isaksens intuisjon og fortolkninger, enn det gjør om kriminalteknisk politietterforskning.

Et effektivt grep som skaper uhyggestemning er regissørens stadige fokus på død, forråtnelse, lik, larver og fluer, men handlingen blir ikke gripende spennende av den grunn. Til det går oppnøstingen av mysteriene for sakte og bedagelig, og det er vanskelig å få følelsen av at Isaksen står midt oppe i den intense drapsetterforskning han insisterer på at han gjør.

Samtidig er bakgrunnsmusikken, som ofte er et problem i norske TV-serier, også med på å senke tempoet, og dempe dramatikken. Musikksporet til denne serien hører mer hjemme i en dokumentar om drømmetyding, enn i en morderjakt. Alt i alt blir dette mer lavmælt enn intens krim, og det er derfor vanskelig å se «Sørgekåpen» som en mesterlig psykologisk thriller, slik bokanmeldere skriver om Unni Lindells krimromaner. Her mangler drivet som kjennetegnet en serie som den danske mesterlige krimmen «Forbrytelsen».

Tidskrøll

Likevel kan spørsmålet om hvem som er morderen fascinere, men det er bare i perioder. Det hjelper ikke at hele produksjonen er solid håndarbeid. At miljøskildringene virker realistiske. Eller at skuespillerne er gjennomgående proffe. Spesielt Fridtjov Såheim er overbevisende som sliten, jaget mann. En bihistorie om Catos eldste sønn, hvis problemer blir oversett av faren, står også til troende, men ender til sist opp som litt uforløst drama.

Det er også noe som skurrer ved tidskoloritten i denne krimmen. Dette foregår tilsynelatende tidlig på 2000-tallet (boka kom ut i 2000). Politiet er så heldige å ha mengder med brev fra de involverte til hjelp i etterforskningen, men hvor mange skrev egentlig brev på papir på 2000-tallet? Samtidig driver ungdommene i serien med «happy slapping»; de slår ned jevnaldrende, filmer det med mobilen og legger det ut på nett. «Happy slapping» ble først omtalt i norske medier, som et engelsk fenomen, i 2005. Dette er med på å skade troverdigheten for handlingen. Kanskje vil den neste drapsgåten som Isaksen må løse, i «Nattsøsteren», innfri forventningene. Den begynner på NRK om tre uker.