Kultur

Kamp i ingenmannsland

Sjefen sjøl valgte den noe beskjedne Bakscenen da han skulle regissere et stykke av en av sine yndlingsdramatikere.

– Ja herregud, det har jo vært hektisk. Vi måtte tilpasse både prøvene og forestillingene etter spilleplanen til Reisen til Julestjernen, sier Nationaltheatersjef Eirik Stubø under en av de siste gjennomgangene av Bernard Marie Koltès stykke «Neger og hunder i kamp» som har premiere mandag.

Han virker såre fornøyd med å ha fått på seg regissørhatten igjen, men utsagnet bekreftes idet klokka slår to og prøven effektivt avsluttes av at jernteppet som skiller Bakscenen fra Hovedscenen fyker i været mens en rekke scenearbeidere strømmer inn for å rigge gullbelagte saler og snøtunge trær til teatrets store juleforestilling.

Rasende forfatter

I Stubøs regi finnes verken gullkulisser eller et beroligende julebudskap. Scenen er et nakent rom, kun dekorert med et rødt neonskilt det står Afrika på. Historien tar oss med til et avsidesliggende anleggsområde, der en svart arbeider er skutt og dumpet i kloakken av en anleggssjef. Fire mennesker, den dødes bror, morderen, den aldrende idealisten som begynner å se at den velmente bistanden han har viet sitt liv til, muligens kun var imperialisme i forkledning.

– Koltès så den franske kolonialismen på nært hold, riktig nok i det den var i ferd med å nå sitt endelikt, og sa selv at han skrev stykket som et forsøk på å lære seg å elske de hvite igjen, sier Stubø om stykket som hadde skandinaviapremiere på Det Norske Teater allerede i 1984.

Mer enn to tiår senere, sier det fremdeles noe om kulturkonflikten som eksisterer mellom den første og tredje verden, mener han.

– Men med alt som har skjedd siden 1983, da det ble skrevet, ville jeg ikke lage et slags realistisk Afrika på scenen. Afrika er her, det er over alt i en globalisert verden. Dette Afrika en idè, en følelse av å være hjemløs. Med fare for å høres høytsvevende ut, vi lever med et trykk i verden i dag, som kanskje skyldes følelsen av å mangle tilhørighet, at ingen av oss egentlig hører hjemme noe sted. En kan like godt si at kampene i stykket finner sted i et slags ingenmannsland.

Stor tekst

Stubø, som tidligere også har regissert Koltèsstykket «Vestre kai» ved Rogaland teater, viet store deler av årets Samtidsfestival til dramatikeren som døde av aids i 1989 kun 41 år gammel. Det ble arrangert to Koltès-netter, med opplesninger og diskusjon på Nationaltheatret, og festivalen åpnet med et gjestespill fra Frankfurt Schauspielhaus, der regissør Dimiter Gotscheff viste sin versjon av stykket som Stubø nå setter opp.

Planen var at de to skulle spilles parallelt, men premieren på det norske stykket måtte utsettes på grunn av sykdom. Og de kunne knapt vært mer forskjelige. Mens Stubø har valgt et svært renskåret uttrykk, var scenen i Gotscheffs satiriske stykke overstrødd med fargerik konfetti, med en hvit skuespiller i afroparykk, gorillakostyme og svart sminke i ansiktet i rollen som den døde mannens bror.

– Det er en stor tekst. Og det som gjør den så stor, er at den er så mye mer kompleks enn at den kun kan være konfronterende eller satirisk. Det er også en vakker og poetisk tekst, om lengsel. Etter døden, og etter å være et annet sted.

Teatersjef Eirik Stubø har regissert Bjørn Floberg, Petronella Barker, Issaka Sawadogo og Björn Bengtsson i «Neger og hunder i kamp».

Mer fra Dagsavisen