En jazzlegende i Norge

Fredag den 13. mai 1988: Chet Baker faller ut av et vindu i Amsterdam og omkommer. Før han døde fikk han etter mange harde år oppleve et oppsving som i dag gjør ham til en av de store jazzlegendene. Disse siste årene spilte han ofte i Norge. Det er derfor det nå går an å presentere et «norsk» samlealbum med Chet Baker.

– Chet Baker var mer i Europa enn i USA. Han syntes han ble bedre mottatt her. Og i Norge hadde han flere favorittmusikere sier Jan Erik Vold som laget albumet «Blåmann! Blåmann» sammen med Baker like før han døde.

Blåmann og lyriker

Samlealbumet som kommer mandag heter «My Funny Valentine». Det gjør mange plater med Baker allerede men denne har undertittelen «Det beste med Chet Baker» og er laget spesielt for Norge. I tillegg til noen av hans beste låter fra 50-tallet kommer albumet med en egen CD med opptak gjort med norske musikere. Denne plata avsluttes passende nok med «Et nytt møte» av Jan Erik Vold den nye versjonen av «Blåmann Blåmann bukken min» som ble noe av det aller siste Baker spilte inn før han døde.

– Han falt pladask for «Blåmann»-melodien. Det er morsomt at det vi kan kalle en norsk folketone kom med i det store jazzrepertoaret. Vi hadde jazzgudene med oss da vi gjorde den sier Jan Erik Vold.

– Chet Baker og Miles Davis er de store lyrikerne i jazzen. Men mens Davis gikk videre med stadig nye komp fordypet Baker seg i «the great american songbook» standardmelodiene og boplåtene. Hans soloer var så utrolig vakre synes Vold.

– «Blåmann» er en betegnelse som kanskje passet bra på Chet Baker selv?

– Hvis vi tar blåfargen som noe melankolsk er vi jo der sier Jan Erik Vold.

Unik karakter

– Det var fryktelig morsomt å få spille med Chet Baker. Han var en veldig mild og ydmyk fyr selv om han hadde vært gjennom mye. Han snakket slik som han spilte han låter slik som han var som person sier Per Husby som spilte piano med Chet Baker på en rekke konserter i Norge i 1983.

Konsertalbumet «The Improviser» ble spilt inn i Norge i 1983. Baker nådde ut til et nytt og yngre publikum dette året etter en gjesteopptreden på Elvis Costellos album «Punch The Clock». Costello skule spille inn sin egen sang «Shipbuilding» som Robert Wyatt allerede hadde gjort en definitiv versjon av. Bakers trompetsolo var det som skulle til for at Costellos egen utgave også fikk en unik karakter.

– Plutselig opplever jeg en masse ståk og leven fra folk som overholdet ikke har noen interesse for jazz på grunn av et spor på en popplate sa han i et intervju i Nye Takter før konserten på Club 7 i 1983.

– Magisk og vakker

Tre av opptakene på plata som kommer mandag er fra Jazzklubben Cavalero i Trondheim året etter. «Det er ikke mye igjen av ungdomsidolet som henger på veggen bak scenen men musikken er like magisk og vakker som alltid» skrev undertegnede i en anmeldelse av konserten i Adresseavisen.

Et forsøk på å få et intervju med Baker i Oslo dagen før falt gjennom da han plutselig tok en avstikker til Amsterdam om formiddagen. Samme kveld var han tilbake på jazzklubben Hot House. Disse konsertene var utmerkede eksempler på at mytene rundt Bakers livsførsel aldri fikk overskygge hans usedvanlige formidlingsevne som sanger og trompetist.

Jazzens landstryker

Per Husby beskriver Baker som en musikalsk landstryker. Han reiste på turné med alle sine eiendeler i en plastpose og hadde noen ganger bare med seg munnstykket til trompeten. Resten av instrumentet måtte lånes underveis. Det var nok noen som stusset da han ankom et kaldt Vadsø i cowboyhatt genser og sandaler i 1983. Husby tror at mytene om mannen har forsterket interessen for musikken hans:

– De har nok skapt større interesse for Chet Baker. Historiene om den vakre unge mannen som roter seg bort i dop og stikker av fra politiet. Sammen med det nakne såre uttrykket hans er det lett å bli fascinert av sånt. Han når hjem til mange som ikke er spesielt interessert i jazz på samme måte som Billie Holiday sier Husby.

Et siste farvel

Torsdag minnes Chet Baker med en stor konsert på Cosmopolite. Cosmopolites leder Miloud Guiderk arrangerte flere konserter med Chet Baker i Sandvika på 80-tallet. Først på jazzklubben Emmajazz på institusjonen Emma Hjort for 30 tilhørere. Sist på Musikkflekken bare noen måneder før han døde.

– Dagen før fikk jeg vite at hele bandet hans var oppløst. Jeg fikk tak i Terje Venaas til å spille bass og så hadde han med seg en italiensk gitarist og fløytist. De spilte bare i to ganger 25 minutter men det var ingen i publikum som klagde. Det var som et farvel. Vi skjønte det ikke da men det er noe med oss mennesker som intelligensen ikke kan tolke. To måneder etterpå var han død.