Pirker i den skjøre overflaten

– Det er 7.000 krigsforbrytere som ennå ikke er straffeforfulgt etter krigen i Bosnia og folk kan ikke dra tilbake til sine hjemsteder fordi de som voldtok dem eller familiemedlemmene fortsatt bor der sier Jasmila Zbanic.

Filmskaperen som selv var 17-18 år da Bosnia-krigen brøt ut har både skrevet manus og regissert norgesaktuelle «Grbavica» som fikk den gjeveste prisen under årets filmfestival i Berlin.

I «Grbavica» følger hun alenemoren Esma som lever sammen med datteren Sara i bydelen Grbavica utenfor Sarajevo. For å få råd til å sende datteren på klassetur tar hun seg ekstrajobb som servitør. Hun vegrer seg for å gi datteren fullmakten som ville sikret henne rabatt som datter av et krigsoffer. For Emsa vil det være å innrømme overfor datteren at hun egentlig er resultat av en krigsrelatert massevoldtekt og ikke av en fallen krigshelt slik hun hele livet er blitt fortalt.

– Jeg opplever at å leve i Bosnia er vakkert og vanskelig på en og samme tid. Selvsagt er det mange ulemper forbundet med ting som ikke fungerer i det offentlige og nasjonalismen er påtrengende til stede. Men den største utfordringen er å få stilt krigsforbryterne for en domstol. Spesielt er det viktig at de to mest sentrale Radovan Karadzic og Ratko Mladic blir tatt. Uten de to kommer man ingen vei med de andre heller. Det verste er at man vet hvor de befinner seg og at det er opp til serbernes vilje hvorvidt de overleveres eller ikke sier Zbanic.

Historien velger

– Jeg har alltid hatt følelsen av at denne tematikken er så viktig at jeg ville dø om jeg ikke fikk lov til å snakke om den. Hvis jeg måtte velge mellom en stor internasjonal pris for mitt arbeid eller distribusjon i 30 land så er det ingen tvil om at jeg ville velge det siste sier hun ganske så klar over at hun med Gullbjørnen i Berlin har oppnådd begge deler for filmen som er hennes spillefilmdebut.

– Dette er den typen historie som velger deg og ikke omvendt. Etter at jeg erfarte at 20.000 kvinner ble voldtatt og mishandlet i løpet av krigen har jeg vært besatt av å gjøre noe for å kaste lys over situasjonen til disse kvinnene. Som Emsa i filmen er disse kvinnene blitt fratatt all sin verdighet tro og livsfilosofi i tillegg til at hele strukturen rundt dem er blitt varig skadet og forbundet med skam sier Zbanic.

– Jeg stilte meg selv spørsmålet; hva betyr det for et menneske å begå en slik handling? Det var grunnen til at jeg ville belyse disse traumene gjennom en spillefilm.

– Samtidig tilnærmer du deg temaet med forsiktighet. Du beskriver hverdagen i dagens Bosnia men lar ekkoene fra krigen ligge åpenlyst i bakgrunnen.

– Under krigen ble ofrene vist som krigsfanger drepte og lemlestede i massegraver. Jeg ville vise det motsatte at ofre også kan være mennesker som ikke er synlig skadet av det de har vært gjennom altså ofre som ikke automatisk trer inn i offerrollen. For slik er det å leve i Bosnia i dag. På overflaten er samfunnet langt på vei normalisert og vi opplever ikke dramatikken til hverdags. Men hvis du begynner å pirke under overflaten åpner det seg hele vulkaner.

Belønner folkemord

Zbanic mener at de internasjonale maktstrukturene i kjølvannet av en storkonflikt som krigen i Bosnia og den etniske utrenskningen er typiske eksempler på at ofrene ikke får sjansen til å returnere til et liv i total frihet.

– Det internasjonale samfunnet har behov for ofre og etter en krigssituasjon behøver de å beholde ofrene så lenge som mulig. I alle områder som har vært rammet av konflikter er det opprettet nye systemer som fortsatt undertrykker de som bor der.

I Bosnia er både land og mennesker på dette viset underlagt Dayton-avtalens oppdeling av landet i de autonome regionene Fuderasjonen Bosnia-Hercegovina (muslimsk-kroatisk) og Republika Srpska (serbisk) samt det felles styrte distriktet Brcko.

– Så lenge befolkningen er delt inn etter folkemordets grenser er det som om folkemordet i Serbia er blitt belønnet og ikke straffet. Krigsforbryterne går fortsatt fri og det underbygger også følelsen av et enhetlig samfunn. For oss er det absolutt frustrerende at krigsforbryterne går fri spesielt siden Dayton-avtalen spesifiserte at de skulle stilles for krigsforbryterdomstolen i Haag. En framtidig kontakt med Europa er essensiell for Bosnias videre skjebne sier Jasmila Zbanic.

Hun peker også på det lett absurde i at «Grbavica» blir vist Sarajevo og resten av føderasjonen men ikke i Republika Srpska.

– Og det til tross for at filmen er av en slik natur at den ikke støter noen. Men etter at jeg fortalte pressen under filmfestivalen i Berlin at krigsforbrytere burde utleveres og straffes har ingen i Republika Srpska våget å vise filmen. På den annen side understreker det mitt engasjement som kunstner. Slik er mitt liv nå. Når krigsforbryterne er vel forvart i Haag vil også jeg få et normalt liv sier hun.