Kultur

Svart vemmelse

Grundig og avskyvekkende portrett av en tvers igjennom usympatisk mann.

TEATER

«Ivanov»

Av Anton Tsjekhov

Regi: Hans Henriksen

Scenografi og kostyme: Erlend Birkeland

Med: Svein Tindberg Iren Reppen Svein Erik Brodal Jan Grønli m.fl.

Det Norske Teatret Scene 2

«Tankane mine er i uorden.» Ivanov i Svein Tindbergs skikkelse er vedførste møte en drittsekk som kjefter på den tuberkulosesyke kona ogterroriserer den gamle onkelen. Så begynner han å åpne seg og med enblanding av avsky og medynk er vi vitne til hvordan han er lammet av eneksistensiell krise og langsomt går under. Tindberg og regissør HansHenriksen går hardt ut og et øyeblikk lurer vi på hvordan de skal klare åtegne et mer nyansert bilde av denne usympatiske mannen. Men allerede iløpet av første akt blir skikkelsen fylt ut og drittsekken viser seg som entaper. Tindberg gjør ham selvmedlidende han blir ikke mer sympatisk menlikevel mer tragisk enn vi ante.

Fallerte grever

I mellomtiden velter borgerskapet seg i alkohol krangel og skrik slik degjerne gjør på teater. Dette er Tsjekhovs første drama og foregår iTsjekhovs samtid på 1890-tallet. Ivanov er en russisk godseier med store lånog med et bruk som forfaller. Hos Ivanovs kreditorer på nabogården svømmerde i vodka og hit går han for å slukke sorger og flørte med datteren ihuset. Kona blir stadig sykere. Det eneste som kan redde henne er en tur tilKrim men Ivanov er utilsnakkelig og et slikt kuropphold kommer ikke påtale. Ivanov hadde antakelig ikke vært en like interessant skikkelse om hanikke var blitt stilt i relieff mot et miljø av fallerte grever og godseiere.

Ivanov er opprører men samtidig den ypperste representanten for sitt miljø.Han er selvopptatt og illusjonsløs og full av en påtatt skyldfølelse. Haner en utbryter vil ikke innordne seg etter normene og når det er i ferd medå ordne seg for ham rent økonomisk knekker han fullstendig. Det eneste somletter på humøret er når noen skjeller ham ut. I siste akt ligger han pågulvet og bebreider seg selv i all offentlighet men når en lege sier han erselvopptatt kvikner ham plutselig til.

Mareritt

Både Ivanov og miljøet han befinner seg i vekker avsky og vemmelse. Få av deandre skikkelsene er like kyniske som ham de spiller bare kortene bedre. ITsjekhovs tekst er det hele tragisk absurd og uforutsigbart og i stor gradforsterker regissør Hans Henriksen dette. Med hardt kaldt lys og mimikkløsestatister gjør han stykket «Ivanov» til marerittlignende scenario menunderstreker den nesten komiske melankolien med dempet rock. Litt underliger det likevel at han ikke har kunnet unnvære krangling skrikingkrampaktig drikking sjangling og snøvling som bare fungerer som en bremspå den gufne stemningen.

Jan Grønli gir en kneblet ordfører en overbevisende nervøsitet men drikkerså mye vodka at vi lurer på om han ikke snart må ut på do enda vi vet deter vann på flaska. Og av overklassefruene han omgir seg med er alltid minsten dem dritings. Slik forsvinner noe av tekstens intensitet den skinnerigjennom også på scenen men vi aner at den er blitt noe blassere på veien.

Mer fra Dagsavisen