I Norge er vi alle middelkulturelle skriver medieprofessor Espen Ytreberg i siste nummer av tidsskriftet Samtiden som lanseres i dag. Han parafraserer dermed Einar Førdes berømte «Vi er alle sosialdemokrater».
Mens den norske kulturdebatten gjerne handler om det høye og det lave mener Ytreberg at et åpenbart og dominerende kulturtrekk knapt er blitt viet noen oppmerksomhet.
De virkelige tyngdepunktene i norsk kulturliv finnes verken på Blinderns tynt besatte «åpne» seminarer eller på Titanofestivalen. De finnes der popularitet og kulturelle pretensjoner forenes der man kombinerer høykulturens løfte om vesentlige innsikter med lavkulturens løfte om en moderat anstrengelse for publikum hevder Ytreberg.
Høyt og lavt
Sånn sett skiller middelen seg både fra det høye og det lave siden det høye lover vesentlige innsikter gjennom sterk anstrengelse mens lavkulturen gir øyeblikkelig tilfredsstillelse og renspikka moro mot null innsats fra publikum.
Hva er forskjellen på middelkultur og massekultur?
Massekultur har tradisjonelt vært et begrep knyttet til lav kultur. Men slik jeg bruker ordet er det ikke noe i veien for at kultur som blir masseprodusert kan være middelkultur.
Ytreberg sier at hans hovedærend ikke er å drite ut middelkulturen eller kritisere folk som Erik Bye for å uttale seg om universet livet og kjærligheten i én liten sang Anne Grete Preus hyppige referanser til Kjærligheten Døden og Livets Reise eller Frans Widerbergs framstillinger av Mennesker med stor M svevende gjennom det uendelige rom.
Det ville være for lettvint av meg sier Ytreberg.
Men du mener middelkulturen representerer noe middels noe middelmådig?
Jeg er blant dem som assosierer middelkultur også med noe middelmådig men med to viktige nyanseringer: Mye middelkultur er ikke nødvendigvis laget for å være unik men har sin appell nettopp gjennom at den samler mange på en legitim måte. For det andre: De som selv er uforbeholdne tilhengere av middelkultur vil si at den i høyeste grad kan være unik og av høy kvalitet. Innenfor denne tenkningen holder man seg med en oppfatning om at middelkulturen virkelig avdekker dype og varige sannheter rundt spørsmål som «Hva betyr det å være menneske?» og «Hva er kjærlighetens vesen?».
Norsk logikk
Ytreberg mener middelkulturens sterke stilling i Norge er en logisk konsekvens av formingen av det moderne Norge i en folkelig egalitær og inkluderende tradisjon. Både norske motkulturer og norsk sosialdemokratisk tankegang legger seg i den samlende midten.
Folkeopplysningen skulle være folkelig ikke elitær. Kulturmennesket skulle være tett på naturen men samtidig lærd. Det nasjonale kompromisset ble lagt på middelkulturell grunn og i henhold til denne tanken ble kulturmidlene spredt tynt utover landet mens NRK ble et sentralt redskap for å definere nasjonen Norge mener Ytreberg.
Slik havnet vi sånn cirka midt på treet som gode sosialdemokrater med en forkjærlighet for det folkelige det tilforlatelige det ukunstlede det ekte følte gjerne på dialekt.
Over alt møter man all denne uhemmede universaliseringen alle disse evige sannhetene med komfortabel terskelhøyde sier Ytreberg og viser til våre kjære trøndere D.D.E som synger om vinsjan på kaia og Åge som synger om mykje lys og mykje varme.
Mens elitene i Norge strever for å stå på egne bein som et område for viten krever middelkulturen hele tiden at elitekulturen skal oversette seg selv til middelkultur.
Ellers blir den beskyldt for å være ekskluderende elitær eller rett og slett tull sier Ytreberg. Han mener det ville være umulig å framsette den typen krav i Frankrike med samme gjennomslag.
Der har elitekulturen større selvstendighet større egentyngde. I Norge er det middelkulturen som har den største tyngdekraften.
Har noen skrevet om middelkultur før i Norge?
Jeg har lett uten å finne noen andre som har brukt begrepet. Det synes jeg er rart. Kanskje er fenomenet så oppe i dagen at det har vært vanskelig å få øye på?
