20 skrekkfilm-favoritter

Filmkritiker og journalist Ida Madsen Hestman har samlet sine skrekkfilm-favoritter og anbefalinger du kan se på nytt, eller for første gang.

20. «The Omen» (Richard Donner, 1976) og «The Exorcist» (William Friedkin, 1973)

Skrekkfilm-lister innebærer mange gamle klassikere. «The Omen» og «The Exocist» er selvskrevne filmer som fikk folk til å besvime og flykte fra salene: De handler jo om demoniserte barn! Ikke se remakene.

19. «Dr. Caligaris Kabinett» (Robert Wiene, 1920)

Stumfilm kan høres kjedelig ut i dag, og ikke alle er utstyrt med en live-pianist til å spille soundtracket. Men, denne 74 minutter lange tyske perla er en viktig klassiker på flere måter enn én - ikke minst grunnet sitt unike visuelle uttrykk: Den var den første som ble laget innen tysk filmekspresjonisme, og handler om et reisende skrekkabinett. Etter hvert kommer det frem at en ganske sinnssyk mann står bak det hele og bruker hypnose for å få utført lystmord. En film om maktkritikk, uten hensyn til verdier. Kanskje ikke så rart filmen ble forbudt i Tyskland i 1933, for så å bli erklært som «uartet kunst» (et uttrykk nazistene rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ, men utfordret, fordi det var uforståelig for «folk flest»).

18. «Hereditary»  (Ari Aster, 2018)

«Midsommar»-regissør Ari Asters debutfilm er i likhet med årets bidrag, både nytenkende og utfordrer skrekkfilmformatet på flere måter, ved å blande inn flere mer universelle menneskelige problemstillinger i en allerede forutsigbar og smal sjanger, med mange utbrukte troper. Samtidig som han holder seg tro til flere av sjangerens konvensjoner, klarer han å overraske, også når han benytter morbide detaljler - her fremstår de som nye. Dessuten bryter han med en av krekkfilmens regler ved å bruke kjente, dyktige skuespillere, nemlig Toni Colette, som her gjør en av sine mest overbevisende mamma-roller (det skrives med et lite blunk).

17. «Dawn of the Dead» (George Romero, 1978)

George Romeros «Dawn of the Dead» er regna av mange som Romeros beste «Dead»-film. Her tar han opp igjen tematikken han starta med debuten og klassikeren «Night of the Living Dead» (1968) om spredningen av zombier, og som starta en bølge av splatterfilmer. Det er ogsaå en spensitig måte å kritisere materialismefokuset i USA på. Zombie-film fikk senere en boost igjen med Zack Snyders nyinnspilling i 2004, og dessuten komedien «Shaun of The Dead» av Edgar Wright, med Simon Pegg og Nick Frost i hovedrollene, noe som førte til at Romero gjorde «Land of the Dead» året etter.

16. «Grave» (også internasjonal tittel: «Raw», Julia Ducournau, 2016)

Julia Ducournaus regidebut blander horror med coming of age, slår «Grave» seg opp som et friskt og nyskapende bidrag til en sjanger der selv parodiene har blitt klisjefulle og forutsigbare. Til filmens store fordel oppleves de mange grimme scenene som realistiske, og tematiseringen av annerledeshet og utenforskap er genuin. Dessuten står vi overfor flere komiske godbiter, uten å bli røsket ut av uhyggen. I filmens subtekst kan man også finne filosofiske problemstillinger: Hvorfor er det mer etisk å drepe og spise dyr, enn mennesker? I disse evigvarende rovdyrdebatt-tider, kan «Grave» også leses som et argument for at alle rovdyr bør ha livets rett, selv når de tar seg vel store friheter på andres bekostning.

 

Foto: IMDb

15. «Halloween» ( John Carpenter, 1978)

Kultfilmen som banet vei for 80-tallets skrekkfilmtrend, og gjennombruddet for John Carpenter - som også står bak andre skrekk-kultfilmer som «The Thing» (1982).

14. «Ringu» (Internasjonal tittel: «The Ring» Hideo Nakata, 1998)

Originalfilmen som senere fikk sin amerikanske remake med «The Ring», er en adapsjon av ungdomsromanen med samme navn, skrevet av «den japanske Stephen King», Koji Suzuki, og handler om en rekke mystiske dødsfall forårsaket av en VHS-kassett. En interessant vri fra roman til film er at regissør Nakata gjorde hovedrollen til en kvinne, som i boka er mann. I den amerikasnke versjonen fra 2002 har Naomi Watts hovedrollen.

Foto: Skjermdump: Youtube

13. «Nosferatu» (Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, 1922)

Basert på Bram Strokers «Dracula», men uten rettighetene til boka, måtte flere detaljer i filmen endres, og «vampyr» ble endret til «Nosferatu». Filmen er ansett som en av de mest betydningsfulle skrekkfilmene og innen tysk impresjonisme. Angivelig skal hovedrolleinnehaver Max Schreck som spilte rollen som Grev Orlof ikke bare spilt så overbevisende, men oppførte seg også merkelig under innspilling, at det begynte å oppstå rykter om at han var vampyr på ordentlig. På et tidspunkt var den tyske stumfilmen forbudt i Norge. I 1979 ble filmen innspilt på nytt med Werner Herzog i registolen: «Nosferatu - Nattens vampyr» (originaltittel: «Nosferatu: Phantom der Nacht») - en film som forresten også er verdt å se, og som ble tildelt søvbjørnen under Berlin Internasjonale Filmfestival.

12. «Mandy» (Panos Cosmatos, 2018)

Herregud, hva er det her for noe? Nicolas Cages gjenoppstandelse kom på det mest vilkårlige tidspunktet i karrieren – det vil si idet du trodde den var over for lengst – via en harrykul trash-helt du ikke venta å se i en underlig, psykedelisk hevn-mysterie-gore-film. «Mandy» er ikke akkurat noen selvhøytidelig film, men alle som har jobbet med produksjonen har gitt alt. Avdøde Jóhann Jóhannsons magiske synthsoundtrack er helt avgjørende for at «Mandy»s LSD-space-retro-atmosfære oppleves som helhetlig, og de slående bildene, komponert og lyssatt av den norske fotografen Benjamin Loeb, er umulige å riste av seg. Anbefales sterkt for alle med et lite selvhøytidelig forhold til splatter og skrekkfilm-effekter.

11. «The Descent» (Neil Marshall, 2005)

En undervurdert britisk nyklassiker som for det første består av en eventyrlysten og sprek jentegjeng som har vært på ekstremsport-turer før, og ikke lar de dø med det første. Derfor litt mer spennende når de skal på grottevandring og treffer på ulumskheter. Fraværet av digitale effekter  og god sminke- og lysarbeid gjør at filmen tåler tidens tann, mens velgjort kameraarbeid og klipp gjør denne filmen ubehagelig og klaustrofobisk. Legg til en undertekst som er godt fortalt, og denne filmen burde nesten settes opp på kinolerretet igjen for maksimal opplevelse.

Foto: Skjermdump: Youtube

10. «It Follows» (David Robert Mitchell, 2015)

David Robert Mitchells «It Follows» tar kløktig tak i en iboende frykt hos samtlige av oss: Marerittet der du er den eneste som ser noe som ingen andre ser, noe som forfølger deg konstant og som vil kna livskiten ut av deg, og bare deg. Og enda bedre: Forbannelsen spres gjennom seksuell omgang, som en kjønnssykdom i ny drakt. Det er en interessant vri. Og med forankring i realismen, takket være en autentisk filmstil, noe vi ikke er helt vant med i en skrekkfilmkontekst. Det veksles også mellom hvem sitt synspunkt vi deler på en velsmurt og spenningstriggende måte. Bør helst nytes i et stort rom med stort lerrett og høy lyd: Musikken fra Disasterpiece støtter filmens stilpreg og bidrar til at «It Follows» sitter på en audiovisuell estetisk kompetanse det er vanskelig å overgå. Fra tung bass og stressende synth, som gir gåsehud på flere plan, og er på et like vellykket nivå som Mogwais lydsetting til «Les Revenants», og Kavinskys bidrag til «Drive».

 

Foto: NTB Scanpix Foto: NTB Scanpix

9. «Psycho» (Alfred Hitchcock, 1960)

Klassikeren er basert på boka med samme navn, av Robert Bloch som var inspirert av en av USAs mest beryktede seriemordere, Ed Gein - noe også «Texas Chainsaw Massacre» og «Silence of the Lambs» gjorde senere. Ja, det finnes også en remake fra 1998 med Vince Vaughn i hovedrollen som du ikke trenger å se.

8. «Antichrist» (Lars von Trier, 2009)

Den prisvinnende første filmen i Triers uofisiellt titulerte depresjons-trilogi, inspirert av mesterregissørens egen depresjon (inkludert «Melancholia» fra 2011 og «Nymphomaniac» fra 2013), stiller ikke bare med en rystende, ubehagelig stemning, og kan oppleves provokativ, samtidig som den spiller på tabubelagte temaer og menneskelige lyster - i beste von Trier-stil - men er også velspilt av Carlotte Gainsbourg og Willem Defoe. Og kanskje er det derfor den oppleves ekstra ekkel: Fordi vi har et forhold til disse skuespillerene fra før. Gainsbourg ble beæret i Cannes for beste kvinnelige hovedrolle.

7. «Suspiria» (Luca Guadagnino, 2018 og Dario Argento, 1977 )

Der originalen til Dario Argento står som et ekkelt, fremmedgjørende og bisarrt mesterverk, med et enestående soundtrack signert Goblin, funker Luca Guadagninos versjon som mer romantisert og tilgjengelig, og spiller på flere knapper: Tvetydigheten og lagene som potensielt bygger et mye større følelsesmangfold hos tilskueren enn originalfilmen, forsterkes av Thom Yorkes fjetrende lydbilde. Men satt til et Berlin i 1977, med det politiske bakteppet og den parallelle uroen rundt Baader Meinhofs stadige oppviglerier og terror-aksjoner, kommer det også frem hva den nye versjonen av «Suspiria» rent idémessig også handler om: Spørsmålet om hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av en ideologi eller tro. Guadagninos nytolkning er spot on tematisk og filosofisk, og samtidig en sanselig og estetisk godtepose i en samtid prega av uro.

6. «Rosemary’s Baby» (Roman Polanski, 1968)

Den Oscar og Golden Globe-prisbelønnede skrekkfilmen er blitt en ikonisk film, takket være mesterlig håndverk av Polanski. Ifølge Mia Farrow fikk Polanski, med sitt ganske dårlige metoo-rykte godt planta i hukommelsen, blant annet overbevist skuespilleren til å gå rett ut i den traffikerte gata midt i New York, fordi han var overbevist om at ingen ville kjøre på en gravid dame. Selv måtte han filme det hele, da ingen torde. gjøre det.

5. «Scream» (Wes Craven, 1996)

Filmen som revitaliserte slasherfilmen på 90-tallet fikk også gode kritikker. Men den var også banebrytende på flere måter. Mange mener den ikke kan ansees som en ren skrekkfilm, for sin harselering med sjangerens egne premisser og regler. Det er sjelden en film mestrer å kombinere horror med ironiske sprell, også med noe alvor. Men viktigst: Den holder seg farlig godt, kanskje fordi den er så selvbevisst i sin estetikk og utforming.

 

Foto: 20th Century Fox
Foto: 20th Century Fox

4. «Alien» (Ridley Scott, 1979)

Scotts store mesterverk trenger ingen introduksjon, og det ble filmen som ga Sigourney Weaver sitt store gjennombrudd. Hold forresten nøye øye med en av vår tids beste biroller, nylig avdøde Harry Dean Stanton, i rollen som Brett.

3. «The Shining» (Stanly Kubrick, 1980)

Dette er også filmen det trolig er skrevet flest teorier om. Skal du se den igjen, kan du for eksempel være ekstra observant på hvilke rom det er vinduer i, og hvordan det kan henge i hop med hvor rommene er plassert i bygget.

2. «Texas Chainsaw Massacre» (Tobe Hooper, 1974)

Tobe Hooper tok bygderomantikken til et nytt nivå med «Texas Chainsaw Massacre», men også kunstnerisk, gjennom mye håndholdt kameraføring som ga et sterkere preg av å være dokumentarisk og stygg - og med lyd fra et slakteri, visstnok. Uflidd og uten filter, men også med godt uttenkte scener som gir eklere bilder i hodet enn hva som skjer -  som en finger i en munn. Det er slik shlashere skal være, er det ikke? Men oppfølgeren fra 1986 er verdt å gi en titt. Jeg vil dessuten driste meg til å mene remaken fra 2003, med Jessica Biel i hovedrollen, heller ikke er så ille, men faktisk litt undervurdert.

Foto: Skjermdump: Youtube

1. «The Blair Witch Project» (Daniel Myrick og Eduardo Sánchez, 1999)

Undervurdert ny-klassiker som var banebrytende da den kom, og revolusjonerte (skrekk)filmformatet for sin dokumentariske - og med tanke på dagens spill-inspirerte filmmarked - bruken av førstepersons-perspektiv. Mange mente filmen stod for et paradigmeskifte da den kom. Det geniale ved «The Blair Witch Project» er hvordan den evner å spille på tilskuerens frykt uten å ty til enerverende effekter. Det fryktelige vi oppdager i sluttscenen spiller på noe vi allerede er blitt fortalt tidligere i filmen; omrisset av det fryktinngytende tegnes i vårt eget hode før vi får se. Og dermed også en av de best løste avslutningsscenene innen skrekkfilmsjangeren. Sterk og solid og fryktelig billig å lage.