Nye takter

«Yesterday» for en ny dag

Paul McCartneys gamle sanger får nytt liv med andre artister.

Dagsavisen anmelder

4

POP

Diverse artister

«The Art Of McCartney»

Arctic Poppy/Playground

 

Paul McCartney var den mest talentfulle i Wings, ifølge Homer Simpson. Hvem som var best i The Beatles er en mer seiglivet debatt, som likevel har dukket opp med jevne mellomrom i 50 år. Svaret var sjelden Paul McCartney, men sangene hans har fortjent fått større anerkjennelse i senere år. En lang rekke av verdens fremste popartister har sagt ja til å synge de gamle sangene hans om igjen.

Produsent Ralph Sall har jobbet med hyllesten i over ti år. Ofte med McCartneys eget band. Den første som ble med var Brian Wilson, som synger en fin «Wanderlust».

Albumet begynner med Billy Joel som tar på seg sin mest gryntende stemme når han synger «Maybe I’m Amazed». Bob Dylan med «Things We Said Today» får opp stemningen. Ikke mindre rusten i stemmen enn han som var «den nye Dylan» en stund, men med mer naturlig eleganse. I den fulle versjon er det 42 sanger på dette albumet. Alle sanger som er veldig gode i utgangspunktet. De fleste blir godt ivaretatt her også. Til og med «Venus And Mars/Rock Show» med Kiss, som framføres med selvironisk distanse. Den største oppgaven er å få «Yesterday» til å høres attraktiv ut igjen, etter at den har vært gjort i hundrevis av versjoner før. Marvin Gaye klarte det i sin tid, og her gjør Willie Nelson det igjen.

Ikke alle kan ha en like sterk identitet. Her er mye «planking», rene kopier av originalinnspillinger som strengt tatt ikke trenger forbedring. Vi hadde ventet oss mer av Alice Cooper når han skal synge «Eleanor Rigby». Vi kunne ikke bedt om mer når Toots Hibbert synger «Come And Get It» med Sly’n’Robbie, sangen som opprinnelig ble gitt bort til gruppa Badfinger. Eller Ronnie Spector i «PS I Love You», med så stor vegg-av-lyd som budsjettet tillot.

Først og fremst er det McCartneys egen generasjon som stiller opp. Steve Miller, Roger Daltrey. Yusuf «Cat Stevens» Islam, Smokey Robinson, og en lang rekke veteraner fra 60-tallet. Her er også noen som dukket opp i tiårene etterpå, som Chrissie Hynde, The Cure og Def Leppard men veldig få nyere navn. De hadde neppe vært vanskelige å be. Den mest bemerkelsesverdige oppdagelsen er at, selv med alle verdens harde rockehelter på plass, det ikke ingen som makter å rocke hardere enn McCartney gjorde på sine egne innspillinger av sangene.

McCartney selv er mest opptatt av å gi ut noen av gamle Wings-platene om igjen. Det er artig å høre at så mange har tatt for seg mindre kjente sanger fra denne perioden, også fra solokarrieren, og ikke bare konsentrerer seg om gammel Beatles. I slike sammenhenger er det best å høre sanger man nesten har glemt. Som «Every Night» fra hans første soloalbum, her framført av Jamie Cullum, som et suverent stykke ny engelsk pop. Den viktigste funksjonen til albumet er likevel å minne oss om hvor stor opphavsmannen har vært. Vi skal høre på den én gang eller to, og så skal vi høre mer på Paul McCartney selv.