Kultur

Vondt og unødvendig

Kontroversielt Breivik-stykke gir ingen ny innsikt, verken politisk eller psykologisk.

Dagsavisen anmelder

KØBENHAVN (Dagsavisen): Hvordan kunne det skje? Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Siden 22. juli i fjor er spørsmålet blitt stilt igjen og igjen. Av overlevende, etterlatte - og av et helt samfunn, tidvis en hel verden. Sist ut er et lite teater i København.

Vi begynner å ane konturene av et svar: Det finnes ikke ett enkelt, forløsende «derfor». 22. juli-kommisjonen, rettssaken, en etter hvert anselig mengde bøker, et fjell av kommentarer, kronikker og blogger har gitt oss biter av puslespillet. Men den dagen kommer ikke da vi kan sette fingeren på ett enkelt punkt å si at der, akkurat der, og ingen andre steder, finner du forklaringen på at 77 mennesker ble drept av en mislykket kvinne- og muslimhater fra Oslo Vest.

Jakten på dypere forståelse, større innsikt, flere forklaringer, kommer likevel til å fortsette. Selv om det betyr nye dykk ned i sinnet til en mann vi aller helst vil glemme. Ettersom tida går, vil få se mer av det som nå utspiller seg i CaféTeatrets lille kjeller. Diverse kunstneriske sjangre, enten det er på scenen eller på lerretet, og enten lerretet henger i en kinosal eller på et galleri, kommer til å utforske 22. juli i årevis framover.

Fordi stykket «Manifest 2083» er det aller første som forsøker nettopp det, har det fått mye oppmerksomhet. Mennene bak oppsetningen insisterer på at prosjektet ikke er spekulativt, og det er det heller ikke i tradisjonell forstand. Det har antakelig kostet mer enn det smaker, især for stykkets eneste skuespiller, Olaf Højgaard, som veksler mellom å være seg selv og Anders Behring Breivik.

Stykket vises nå i København og kommer til Oslo og Dramatikkens Hus neste helg. Det skal spilles to ganger. Flere etterlatte har omtalt «Manifest 2083» med avsky og sinne. Det er forståelig, selv om oppsetningen framstår som en ærlig søken etter innsikt, ikke en kynisk lek med det sensasjonelle. Jeg vil likevel advare folk som var på Utøya eller som mistet noen der mot å se det. Advare på det sterkeste. Særlig en scene, der skuespilleren står opp mot en vegg og faller om mens skuddlydene gjaller, før han reiser seg igjen og blir «skutt» på nytt, er egnet til å rive folk i stykker innvendig. Det er ekstremt ubehagelig, og, tror jeg, ikke til å bære for dem som opplevde Breiviks «stoppskudd» og «oppfølgingsskudd i hodet» på nært hold.

Teknisk sett er stykket ikke dårlig. Det gjør elegant og effektiv bruk av audiovisuelle virkemidler. Breiviks PC på gutterommet er et sentralt element på den lille scenen, og den brukes til å spille terroristens favorittmusikk og stemme, samt til å projisere tekst og bilder på scenerommets bakerste vegg.

Hovedproblemet er at denne oppsetningen ikke forteller oss noe nytt. Til tross for at Olaf Højgaards «method acting» blir nøye beskrevet (han har spist steroider, isolert seg med World of Warcraft, trent, badet i nettets antiislamske eurabiakonspirasjoner, øvd på pistolskyting, etc.) er hans framstilling av Anders Behring Breivik forbløffende langt fra virkeligheten. «Jeg måtte bare gå inn i hans mørke,» sier Højgaard på begynnelsen av stykket. De som eventuelt deler dette behovet, vil ha langt større utbytte av å lese Aage Storm Borchgrevinks ferske bok «En norsk tragedie» enn å se dette stykket. Højaard går inn i mørket, ja vel. Men han kaster ikke noe lys over det - i motsetning til Borchgrevinck.

Stykket varer i halvannen time, og den første timen brukes i stor grad til å problematisere selve oppsetningen. «Det lykkedes!» sier Høygaard i rollen som Breivik. «Der står en mann på et lite teater i København og leser fra min tekst!» Den etter hvert så velkjente Catch 22-debatten rundt det å gi drapsmannen oppmerksomhet kommer i reprise, men forestillingen gjør ikke noe annet enn å repetere det problemet offentligheten har balet med siden 23. juli i fjor: Angrepet var en storstilt lansering av manifestet. Hvis vi vier det oppmerksomhet, får Breivik det som han vil. Hvis vi ikke vier det oppmerksomhet, nekter vi oss selv kunnskap om det største angrepet på norsk jord siden andre verdenskrig.

Den siste halvtimen er mer intens, og innledes med den nevnte skyteepisoden. Vi får se Breiviks ansikt projisert på et lite A4-ark, og en innklippet munn beveger seg mens det stive fjeset gjentar sitt hatbudskap. Scenen kunne vært fra en skrekkfilm. Igjen: Ekstremt ubehagelig. Og igjen: Unødvendig, i den forstand at vi ikke blir noe klokere på veiene som førte fram til 22. juli. Mot slutten går Breivik i land på et dataanimert Utøya iført sin hjemmesydde tempelridderuniform. Etter en jakt mellom trestammene i 3D-landskapet, snur han seg mot publikum, løfter riflen og trekker av. Så er det tid for applaus.

Selv om intensjonen er god, og selv om det ligger mye hardt og samvittighetsfullt arbeid bak oppsetningen, kan dette godt kalles spekulativt. Det holder ikke at de som har laget stykket sier at det ikke er spekulativt, og ferdig med det. Vi som ser på har like stor rett til å definere hvordan det oppleves. Det er høyst problematisk at det avsluttende budskapet er identisk med Breiviks fryktretorikk: Han er ikke alene. Det er flere som ham. 22. juli kan skje igjen, vil skje igjen. Vær redd. Vær veldig, veldig redd.

Når stykket flyttes fra København til Oslo, vil det komme mye, mye nærmere selve handlingene, tettere innpå sår som ikke har grodd. Det kan godt hende at det som holdt seg så vidt innenfor streken så lenge avstanden var stor nok, ikke makter det på en scene i Oslo.

Spilles på Dramatikkens hus i Oslo 27. og 28. oktober.