Kultur

Velspilt lettvekter

«The Judge» er en del gripende familiemelodrama, en del straight rettsthriller og en stor del boltreplass for knakende dyktige skuespillere.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«The Judge»

Regi: David Dobkin

USA, 2014

Det er et vidåpent spørsmål om hvorvidt Robert Downey Jr. virkelig fortjener de vanvittige summene han nå får per film, som har gjort han til den høyest betalte skuespilleren i verden. Men ingen tvil om at han er en sikker investering, som egenhendig klarer å redde en film fra middelmådighet. Som et glimrende bevis på dette får vi «The Judge»: et stereotypisk advokatdrama av den typen John Grisham kunne ha skrevet i søvne. Historien er faktisk ikke basert på en pocketbok, men er et originalmanus laget for Robert Downey Jrs. nye produksjonsselskap «Team Downey». Det er en smule forstemmende at han har valgt en såpass klisjefull, konvensjonell film som sin produsentdebut, men Downey selv leverer som vanlig varene. Det samme gjør 83-åringen Robert Duvall, i en birolle som burde sanke ham en Oscar-nominasjon om noen måneder. De spiller far og sønn på samme side av loven, men de kunne like gjerne ha bodd på forskjellige planeter. Hank Palmer (Robert Downey Jr.) er en kynisk, sarkastisk og avvæpnende sjarmerende «hot shot»-advokat som har gjort seg søkkrik på å forsvare tvilsomme elementer med altfor mye penger. Personligheten hans er ikke så fryktelig langt unna en mer sårbar Tony Stark, og dermed heller ikke så fryktelig langt unna den offentlige imaget Downey selv har kultivert etter comebacket.

Hank er ifølge seg selv den typen forsvarsadvokat uskyldige ikke har råd til å ansette, som blir tilkalt når rike folk våkner opp med en død gatepike i boblebadet. Fyren er totalt uten skrupler og stolt av det, men har til gjengjeld alle leketøyene man kan kjøpe seg for penger - inklusive en trofékone som rasler med skilsmissepapirer. Midt oppe i dette kaoset får Hank beskjed om at moren hans har dødd, og han er nødt til å dra tilbake til småbyen Carlinville i Indiana. Hjembyen Hank ikke har satt sin fot i siden han forlot den for drøyt tjue år siden. Fint lite har skjedd her siden sist. Brødrene Glen (Vincent D’Onofrio) og Dale (Jeremy Strong) bor fortsatt i byen, og det samme gjør pappa Joseph Palmer (Robert Duvall). En nådeløs, grinete dommer som er full av indignert forakt over hva Hank har sløst bort evnene sine på. Etter morens begravelse prøver Hank å pelle seg kjappest mulig tilbake til sivilisasjonen, men så blir plutselig faren arrestert. Tiltalt for å ha kjørt i hjel en mann som en gang sto på tiltalebenken for drapet på en ung jente i byen. Gamle Josephs helse er i ferd med å glippe, og han kan ikke helt huske hva som har skjedd. Men en ting er han hundre prosent sikker på: at han slett ikke akter å bli forsvart av noen med så lite integritet som sønnen Hank.

Så ja, «The Judge» er en del gripende familiemelodrama, en del straight rettsthriller og en stor del boltreplass for knakende dyktige skuespillere. Historien følger formelen til den typen lettfordøyelig, kommersiell advokatdrama som ble sluppet flere ganger årlig på nittitallet, men det er lettere å svelge alle klisjeene når de blir framført av folk som dette. De to Robert-ene er helt fenomenale her. Duvall tok over en rolle opprinnelig tiltenkt Jack Nicholson, som dessverre ser ut til å ha pensjonert seg fra filmbransjen. Skulle sannelig likt å se hva han hadde gjort ut av denne saftige rollen, men det er vanskelig å forestille seg at Nicholson hadde funnet de samme, såre nyansene som Duvall graver fram. Birollene er dessuten fylt opp av dyktige godtfolk som Billy Bob Thornton og Vera Farmiga. Synd de alle er belastet med et såpass uinspirert manus, som er fast bestemt på å forvandle historien til et sentimentalt «feel good»-drama om en kynisk bygutt som gjenfinner meningen på landsbygda og forsones med fortida - ispedd elementer som ser ut til å være klippet og limet rett fra advokatthrillere som «The Chamber» (1996) og «A Time to Kill» (1996). Det hjelper neppe at Downey har rekruttert en regissør uten erfaring når det gjelder denne typen dramaer: David Dobkin, som tidligere har markert seg med «gutta boys»-komedier som «Wedding Crashers», «Shanghai Knights» og… øh, «Fred Claus». Med en spilletid som tipper over to timer og tjue minutter et filmen minst en halvtime for lang. Men den virkelige verdien i «The Judge» finner vi i det gnistrende samspillet mellom Downey og Duvall, som tross alt er gull verdt. Og nesten gjør denne middelmådige rettssåpeoperaen verdt å se.