TV-SERIE
- Zou bisou bisou, kurrer den nygifte Megan for sin storøyde ektemann Don Draper og alle kollegaene hans.
Scenen er det effektive anslaget til det nye kapittelet i historien om reklamefirmaet Sterling Cooper Draper Pryce. En ting er at scenen lover at det ferske ekteskapet mellom Don Draper og hans unge kone vil by på flere utfordringer enn skjørtejeger Don vil sette pris på.
Sangen til skuespiller Jessica Paré ble en umiddelbar snakkis i sosiale medier, og sørget for at «Mad Men» fikk enda mer omtale i verdenspressen - som allerede har gitt serien forhåndsreklame i sensasjonelt mange spaltemeter. Den sexy kitschy sangsekvensen sikret «Mad Men»s comeback maksimal oppmerksomhet, drøyt halvannet år etter at serien forsvant fra skjermen. Dermed hadde «Zou bisou bisou» nettopp den effekten som smarte serieskapere kanskje drømte om.
Den unge, vakre Megan Draper har altså bedt ektemannens kolleger på overraskelsesfest i anledning 40-årsdagen hans. Det på tross av at Peggy har påpekt at han hater overraskelser.
Til Don Drapers ekstreme bryddhet gir hun ham seg selv i gave med framføringen av chansonen «Zou bisou bisou», foran storøyde menn som øyeblikkelig glemmer egne partnere. Det gjør henne ikke mer populær på kontoret, hvor man allerede er skeptiske til sjefens unge kone.
Partyet sørger også for å gi fansen et konsentrat av «Mad Men»-universet, slikt som får fansen til å dyrke den: Mer lekker sekstitallsretro, høy cocktailføring, sirlig gjenskapt tidsriktig mote og interiør, samt et gjensyn med tiårets tvilsomme tidsånd. Seriens suksess har jo mye å gjøre med den kritiske skildringen av en epoke vi liker å mislike. I tillegg til at handlingen har bydd på komplekse karakterer og menneskelige historier, som har gjort «Mad Men» synonymt med feinschmeckerdrama.
Da vi tok farvel med Don Draper, overrasket han alle - kanskje også seg selv - ved å fri til sekretær Megan. Da hadde Peggy Olson nok en gang brutt med det forventede kvinnerollemønsteret, og kvittet seg med forloveden for å satse videre på karrieren. Nå er det 1966, og det vekker ikke lenger like stor bestyrtelse blant menn at Peggy har egne meninger.
Kontorets altmuligkvinne og sexsymbol Joan har fått barn med Roger Sterling, og mannen hennes er fortsatt i Vietnam. Sist ville briten Lane Pryce forlate kona for å nyte storbyens fristelser - helt til faren hans kom og banket litt vett i skolten hans. I gjensynet er han tilbake hos kona, men veldig klar for å ha mer moro på si.
Roger Sterling er bitrere enn før. Han er ikke lenger alfahannen, men en aldrende mann uten makt og evne til å skaffe kontoret nye kontrakter. Han har mange morsomme, bitende kommentarer, men framstår i overkant som kontorets latterlige figur - ikke lenger rivalen som Don Draper må ydmyke. Roger er også gjenstand for den yngre, ærgjerrige Peter Campbells hat. Jobbens store streber er stadig på jakt etter erkjennelse. Han begynner også å ligne en Don Draper, i betydningen av at han er blitt dagpendleren med kone og barn ute i forstaden. Rødhårede Joan er frustrert nybakt mor, som kommer på jobb før tida bare for å oppdage nye, unge sekretærer ikke kjenner hennes allmektige status. Opphavet til barnet hennes er tilsynelatende ikke et tema.
Don Draper selv er mest opptatt av å begjære sin unge hustru, men får erfare at hun kan være en dominerende type på flere måter.
I første episode av nye «Mad Men» virker det som om alle er opptatt med sitt. Elementer som tidligere har fått sette stemningen i serien; framtidsfrykt, kald krig og gryende samfunnsomveltninger er fraværende - selv om de svarte demonstrerer utenfor vinduene. Vietnamkrigen er foreløpig ikke et tema i dette USA.
Ettersom Sterling Cooper Draper Pryce heller ikke er truet av umiddelbar konkurs, er fokuset på sånt som eksistensielle plager og innovativt reklamearbeid erstattet med kjekling, misunnelse og jobbrelatert komikk. Denne premiere-episoden bærer egentlig preg å være en reintroduksjon av gamle kjente.
Reklamebransjens «Mad Men» framstår ikke lenger som voksne, grenseløse barn. Den mørke tristessen som har kjennetegnet handlingen, skapt av sånt som menneskelig kynisme og gamle spøkelser får ikke sette stemningen.
Handlingen vil ha godt av litt mer nerve, av at skjeletter begynner å ramle ut av skapene. «Mad Men» trenger Betty Draper. Hun dukker opp i neste episode.
reidar.spigseth@dagsavisen.no