Kultur

Uforglemmelige karakterer

Selv om dramakomedien «Pride» bruker den britiske «feelgood»-formelen for alt den er verdt, så er filmen likevel blitt noe av det friskeste i sjangeren på mange år.

Dagsavisen anmelder

DRAMA

«Pride»
Regi: Matthew Warchus
England, 2014
Karakter: 5

 

Selv om dramakomedien «Pride» bruker den britiske «feelgood»-formelen for alt den er verdt, så er filmen likevel blitt noe av det friskeste i sjangeren på mange år.

Filmen er skamløst underholdende, og den stjeler utilslørt dramaturgien fra filmer som «Billy Elliot» og «I blanke messingen». Samtidig er «Pride» helt uimotståelig der den blander britiske arketyper med en relativt ukjent historie fra 1980-tallets skjellsettende gruvestreik, idet filmen tar tak i den halvt glemte historien om den ikke helt selvsagte alliansen mellom de streikende gruvearbeiderne og en for tretti år siden fremdeles motkulturell LGBT-gruppe.

Homoaktivistene i London møter stengte dører i forhold til å bli en offisiell støttespiller for gruvearbeider-streiken. De er ikke vant til å gi opp, og finner seg en bakdør inn til en felles front mellom homser og gruvearbeidere. De tar en omvei gjennom et lite lokallag for streikende gruvearbeidere i Wales, der en tunghørt sekretær ikke får med seg hvem donasjonene kommer fra.

Når filmen fungerer, så er det ikke bare fordi to «underdog»-grupper er bedre enn en. Det er mer fordi filmen skaper et helt uforglemmelig knippe karakterer som møtes i et heidundrende kulturkrasj. Selv om kulturkollisjonen er betydelig, så lar filmen tyngdepunktet ligge hos brobyggerne både i homobevegelsen og blant gruvearbeiderne. Mens de mest utagerende skrullene, i likhet med homofobene blant gruvearbeidene, er henvist til biroller. Til sammen gir de likevel en fargerik palett.

Blant homoaktivistene er særlig den unge Mark tegnet med et usedvanlig pågangsmot, i en rolle som er garantert å gi nykommeren Ben Schnetzer et karriereløft. Mens Dominic West («The Wire») framviser uovertruffent hoftearbeid idet han skal lære bort discodans til et knippe gruvearbeidere som aldri før har beveget seg på et dansegulv. Det ligger i sakens natur at noen av rollene blir i overkant flamboyante, men nettopp derfor skinner også de mer dempede portrettene, ikke minst Bill Nighy som lokallagets stillfarne sekretær.

Medvirkende til den utsøkte tidskoloritten er også et energiboblende lydspor, som gir gjenhør med åttitallshelter som Bronski Beat, Soft Cell, XTC og Frankie Goes to Hollywood. Men først og fremst ligger det en god historie i bunnen, en tidsskildring som egner seg for en typisk «inspirasjonsfilm»-dramaturgi, selv om det også innebærer noen corny øyeblikk. Uansett, avslutningsvis er det alt annet enn corny, med påminnelser om hva engasjementet kostet både for gruvearbeidere og for homoaktivister.