Kultur

Treholt dramatisert

Hva foregikk egentlig i kulissene i årene forut for pågripelsen av spionmistenkte Arne Treholt i januar 1984?

Dagsavisen anmelder

RADIOTEATER

«Foxtrot»

Av: Mathias Calmeyer

Regi: Steinar Berthelsen

Med: Torgeir Reiten, Jan Gunnar Røise, Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp, m.fl.

NRK P2 søndager

NRK Radioteatret legger inn bud på historien i et nytt hørespill over fire episoder, med undertitlene «Spionen», «Provokasjon», «Rettssaken» og «Varsleren». Handlingen strekker seg fram til vår tid, og blir høyaktuelt med tanke på Gjenopptakelseskommisjonens avslag og de nylig frigitte opptakene fra rettssaken i 1985. For noen vil det også være en god innføring i en av Norgeshistoriens mest dramatiske saker, om man tar handlingen for det fiksjonsstykket det er.

Bak stykket står Mathias Calmeyer, nevø av forfatter og Arbeiderbladets tidligere kulturredaktør Bengt Calmeyer, som var kritisk til Treholt-saken. Om det er noen sammenheng vites ikke, men nettopp skepsisen rundt graden av skyld og ikke minst de etiske valgene overvåkingspoliti og øvrige myndigheter tok, preger stykket. Hovedpersonen er Sverre Eide, en politimann som blir rekruttert inn i en spesialgruppe i kjølvannet av Gunvor Galtung Haavik-saken i 1977, som avdekket at var en muldvarp til i det norske systemet. Seks personer er i myndighetens søkelys som mulige kandidater, blant dem Thorvald Stoltenberg og Einar Førde. Alle mistenkte får kodenavn som tatt ut av danseskolen, og Sverre får i oppdrag å «danse» med Foxtrot - Arne Treholt.

Stykkets dramaturgi veksler mellom 2011 og årene rundt Treholt-arrestasjonen. Sverre har på eget initiativ tatt kontakt med Gjenopptakelseskommisjonen for å gi dem ny informasjon i saken. Det er avhørene med ham on hva som egentlig skjedde som danner grunnlag for stykket. Kontra-etterretningstjenesten var overbevist om at Treholt er spionen de er ute etter, men det var vanskelig og tidkrevende å skaffe bevis som kan rettferdiggjøre ressursbruken. Et prestisjenederlag hadde ingen råd til. Snart måtte politietterforskerne og overordnede gå på akkord med sin egen yrkesetikk for å nagle Treholt til mistanken, blant annet gjennom fabrikasjon av bevismateriale. Presset mot enkeltindividet, og mot yrkesstoltheten, er essensielt og langt viktigere for dramatikken i stykket enn Treholt selv. Et stjernetungt lag spiller rollene til full tilfredsstillelse, og er med på å gjøre «Foxtrot» til et hørespill som våger å stille spørsmål og utfordre konsensus.

Likevel, «Foxtrot» er ingen forsvarstale for Treholt, men et fiksjonsbasert tidsbilde av åpenbart amatørmessige etterretningsfolk som får los på en storspion i lille Norge. Heller ikke stykket frikjenner Treholt, men bruker tid på å bygge opp forbindelsen med KGB-kontakten Gennadij Titov, og dramatiserer eksempelvis påstanden om bildemanipulasjonen av Arne Treholt og KGBs Leonid Makarov sammen. Regissør Steinar Berthelsen og Calmeyer rammer dessuten inn stykket i en tidskoloritt skapt av nyhetsbulletenger fra hvert år, og skaper på det viset troverdige tablåer fra den kalde krigen, og lar uskyld, naivitet og blodig alvor vise vei ned i et fortsatt åpent sår i den norske offentligheten.