KONSERT
Fleetwood Mac
Oslo spektrum
«The Mac is back» roper Mick Fleetwood mot slutten av en nærmere tre timer lang triumfferd for Fleetwood Mac. Til å begynne med er det et historisk sus over begivenheten. Vi merker at det er noe mer i luften enn da Bob Dylan sto på samme scene for to uker siden. Dylan er her om og om igjen, mens denne sammensetningen av Fleetwood Mac aldri har vært i Norge før. Nå står Stevie Nicks og Lindsey Buckingham endelig der sammen, foran Mick Fleetwood og John McVie, og setter i gang med «Second Hand News», den aller beste sangen fra suksessalbumet «Rumours». En 36 år gammel sang, ei gruppe med medlemmer godt oppe i i 60-70-årsalderen, men fortsatt unge og utfordrende i sin fengede prakt.
Gruppa utfordret ikke sitt publikum til å begynne med. De tre første sangene var fra «Rumours». Etter «Second Hand News» skrudde de opp temperaturen enda et hakk med «The Chain», som viser at Fleetwood på trommer og McVie på bass ikke er ubetydelige deler i maskineriet. Smellvakre «Dreams» og «Rihannon» (fra det «hvite» albumet som kom før «Rumours») fortsatte turen rundt i det kjente og kjære.
Lindsey Buckingham tok mikrofonen for å fortelle at de liker å ha noen nye sanger med seg på turné, og de spillte «Sad Angel», som er like spenstig som mange av de gamle sangene. Og så holdt han den første av kveldens mange taler, for å fortelle om musikkbransjens forkjærlighet for å gjenta gamle suksesser. Og om hans egen skepsis til å være med på dette spillet for alle som aspirerer til å være artister. Gamle venner skjønner at dette leder inn i en avdeling fra albumet «Tusk», som av mange ble ansett som en litt «vanskelig» nedtur i forhold til «Rumours». Mottakelsen av låtene i går viste at tiden har leget dette såret så det holder. Spesielt selve «Tusk» fikk ekstatisk respons, som løftet taket.
Buckingham og Nicks var et ordentlig par en gang, og klarer å få det til å se ut som de fortsatt trives sammen på scenen, langt ut over de forretningsmessige sidene av bedriften deres. Sangene til Fleetwood Mac kommer ut av turbulente forhold medlemmene i mellom, som vi ikke trenger å vite noe om for å være med på en konsert. Selv om Buckingham og Nicks sto lovlig langt fra hverandre på scenen, helt til de ga hverandre en god klem etter at Nicks hadde sunget «Sara». Lindsey Buckingham fortsatte medgangen med en kraftframføring av sin «Big Love», så godt som alene. Stevie Nicks måtte framføre «Landslide» i all sin prakt for å følge etter i samme stil.
Nicks fortalte følsomt om bakgrunnen til Buckingham/Nicks før «Without You», en av de «nye» sangene som tok oss tilbake til starten deres, siden den ble liggende igjen på den første kassetten de spilte inn. I går ble denne sangen enda et lite høydepunkt. Selve historien også, siden den leder fram til hvordan de to ble invitert inn i Fleetwood Mac. Og Mick Fleetwood selv kom fram fra sitt trommesett av industriell størrelse til å slå på et lite sett som ser ut som malingsspann i forhold. Å, så søtt det var.
De kompakte poplåtene fikk en pause i «Gold Dust Woman», der bandet nesten trippet ut i 60-tallspsykedelia, mens Stevie Nicks danset rundt på scenen som den hippien hun har vært siden ungdommen. Etterpå fikk Buckingham også lov til å skeie ut så det holdt, og litt til, i «I’m So Afraid». Det ble litt langdrygt, men folk elsket det harde gitararbeidet, spesielt de utvalgte som hadde fått lov til henge ved scenekanten gjennom hele kvelden. Han hentet seg inn i «Go Your Own Way», som hørtes helt strålende ut til slutt. Ekstranummerne begynte med «World Turning», der Buckingham og Nicks kom hånd i hånd tilbake på scenen. Nå manglet det bare at de kysset hverandre! Så gikk de av scenen igjen, og Mick Fleetwood fikk vise alt han kan. Vanligvis er vi mot trommesoloer, men denne kvelden fikk det gå.
Christine McVie var et viktig tredje element i gjenskapelsen av Fleetwood Mac som et av verdens største band. Når sangene hennes mangler får vi ikke helt følelsen av å være med på den store pophistorien. Hennes «Don’t Stop» pleier likevel å få avslutte konsertene deres, men nå framføres den med et synthakkompagnement som er helt annerledes enn lyden av resten av konserten. Lyden skal man ikke kimse av når det kommer til Fleetwood Mac. Sangene fra deres storhetstid var også en produksjonsteknisk triumf. Den spenstige lyden på «Rumour» er uovertruffen. På konsert høres det ikke fullt så perfekt ut, men det er høyere, og spenningen holdes ved like.
Så blir det enda et ekstranummer, og helt til slutt forteller Stevie Nicks og Lindsey Buckingham om hvordan det er å bli eldre og oppdage at dramaene som fyret opp sangene deres er borte. I stedet kan de reflektere over tida som har gått, og synge «Say Goodbye» så smektende inderlig til hverandre. Og så hadde det vært helt slutt, om ikke Stevie Nicks hadde holdt enda en lang tale, om hvordan drømmene hennes var blitt virkelige, og at det er vi som har holdt dem i live i alle disse årene. Helt over toppen. Det går bare an på en helt uvanlig flott konsert.