TEATER
«Peer Gynt»
Av Henrik Ibsen, bearbeidet av Alexander Mørk-Eidem
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi: Erlend Birkeland
Med: Eindride Eidsvold, Anne Krigsvoll, Amina Sewali, Andrea Bræin Hovig, Nader Khamedi, m.fl.
Nationaltheatret
Så har vi fått Peer Gynt i revyversjon. Blå samfunnsstøtter og blåøyde kjendiser raljeres med i nyskrevne sketsjer som flettes inn i Ibsens dramatikk. Med respekt for alle lokale teaterlag, det som gjør «Peer Gynt» i Alexander Mørk-Eidems oppsetning bedre enn revyer flest - også de gjerne med Siv Jensens leppestiftkjole, Ari Behn og Jan Thomas - er glitrende skuespillere og større budsjett i alle ledd. Legg til Eindride Eidsvolds imponerende maratonoppvisning som Peer Gynt, høy både i energi og volum, og et ensemble som begjærlig sluker satiren med hud og hår. Ideen om å legge Peer Gynt til i dag, til «Skavlan», selve styringsmålet på norsk vellykkethet, tangerer det geniale. Ved bevisst å ramme også navngitt selvgodhet, gjør dessuten Mørk-Eidem Ibsens dramatiske nidvise om den norske «svinskheten» smertefullt aktuell. Men som Peer Gynt selv er regissøren uten begrensninger, noe som blir ødeleggende for helheten. Det blir så altfor mye, særlig i den banale enden. Litt for lettvint slås vidåpne dører inn når revysatiren slippes løs. Siv Jensens morna-brøl for eksempel, er tynnslitt allerede av landets TV- og standupkomikere. Det blir ikke morsommere om det hyles ut fra hovedscenen.
Men kanskje vil nettopp den vulgær buskishumoren, inkludert frenetisk jokking i fullt monn, gjøre at «Peer Gynt» treffer en bred publikumsblink. Her vil busslaster kunne komme for å gjenkjenne seg selv i godstolen, nikke til klagesangen om Nav, la seg sjokkere av ydmykelsen av skijentene og flire rått av «veslefanden» Petter Stordalen og ikke minst av Olav Thon (Finn Schau) i rollen som selveste Dovregubben, med Siv Jensen (Marika Enstad) og Erna Solberg (Anne Krigsvoll) som hofftroll. Men noen unntak, som at Per Fugelli (Jon Øigarden) må tåle noe nær et klønete karakterdrap, radbrekker stykkets krystallklare symbolikk det norske statusjaget, oljetørsten, vinnerplikten, den borgerlige arrogansen og småligheten. Anne Krigsvolls frydefullt onde karikatur av en ryggradsløs, charterdrita Erna Solberg antyder hvordan vi har kommet så langt at vi lar et regjeringsparti stenge grensene. «Våpen til Palestina og jenter fra Ukraina» er svaret til den moralfornektende Peer Gynt om opphavet til sin rikdom. Krigsvoll er også sterk i rollen som en trygdet Mor Åse, mens den som virkelig løfter stykket er Amina Sewali i Solveig-rollen, her kalt Shamso. Gjennom nærhet, sang, bandledelse og ren vilje gir multitalentet den symbolske Solveig-skikkelsen helt ny kraft.
Sewali tilfører også stykket sårt tiltrengt ro når alt annet sporer totalt av i farsesekvenser og hysterisk overspill, som i bryllupet på Hægstad, Dovregubbens hall og Egypt. Sistnevnte går brått over i et både bokstavelig og abstrakt bilde på terrorangrepet 22. juli. Vanessa Bairds mye omdiskuterte og departementsforkastede maleri på sceneveggen blir en virkningsfull påminnelse om hvordan alt ble snudd på hodet, og om at kunsten skal være fri. Likevel avhenger det siste ofte av tid og sted. Mørk-Eidem lar stykkets dårekiste referere til dagen da den absolutte fornuft avgikk ved døden kl. 15.25. Allegori eller ikke, virkemidlene utgjør en umusikalsk bunnotering når Begriffenfeldt (i Øigardens Fugelli-skikkelse) latterliggjør terrorens ofre.
Mørk-Eidems «Peer Gynt» er i sekvenser treffende god, og den visuelle teateropplevelsen kan ta pusten fra deg. Den lappes sammen av Ibsens samlede verker, «Paradise Hotel», VG Helg og «Skavlan», hvor Peer entrer studio som en nyrik Aune Sand. Tre timer senere forlater Peer studio, forvirret og avkledd både som mann og nordmann. At ikke forestillingen slutter med at Peer vugges i Solveigs favn, er det sus over, men underveis blir det altfor mye «se så mange Ibsen-sitater vi kan». Den største svakheten er da også Mørk-Eidems omfangsrike teksttilføyelser, som sammenlignet med originalmaterialet ofte føles som uferdige slag i luften. Så selv om vi i utgangspunktet frydes over Ibsens evig aktuelle klo og Mørk-Eidems i grunnrisset farlig gode tolkning, vil nok en knappestøper kunne hevde at hempen også denne gangen glipper for «Peer Gynt».