Kultur

Sorgløshet, skilpadder 
og hawaiiskjorter

Operaen i Bjørvika åpnet sesongen med munter Haydn, spilt på en smal stripe av hovedscenen foran jernteppet.

Dagsavisen anmelder

Dette er Haydns tiende opera, mest kjent for ouvertyren i Sturm und Drang-stil, en motbevegelse til opplysningstidas og den klassiske musikkens orden og fornuft. Der opplysningen ville oppdage og kartlegge verden og beherske naturen, både den ytre og den indre, ville Sturm und Drang vende tilbake til det personlige, emosjonelle og ekspressive, det uberørte, den øde øya som ingen noensinne vil oppdage.

I Haydns opera møter vi det uberørte i den unge jenta Silvia, som etter et skipsforlis har vokst opp på en øy sammen med søsteren Constanza. Constanza er feilaktig overbevist om at hun ble forlatt av sin ektemann, og innprenter Silvia at menn er noen troløse vesener. I virkeligheten ble ektemannen tatt til fange, og han vender tilbake til øya sammen med en venn for å lete etter Constanza. Vennen hans, Enrico, blir Silvias første møte med mannen som hun har lært å frykte, og med overgangen fra barn til voksen.

Ingeborg Gillebos Silvia er heldigvis ikke bare naiv og vettskremt. Hun byr på seg selv både vokalt og dramatisk og tar ut humoren i librettoen, blant annet der Silvia selvsikkert erklærer at gifte seg, det skal hun aldri, for det innebærer jo at hun må leve resten av livet på en øde øy.

Før de to mannlige frigjørerne ruller inn på stranden, står Constanzas tid stille. Hun blir aldri ferdig med ektemannens svik. Den samme langsomheten har Silvias beste venn på øya, en skilpadde, som også ruller mellom sangerne. Men den symboliserer samtidig et langt liv. I spørsmålet om hvorvidt Silvias overgang fra sydhavsøy til ekteskap egentlig er en frigjøring, og om Constanza noensinne kommer ut av skilpaddeskallet sitt, ligger det flere lag som kan utforskes nærmere.

Både librettoen og Haydns musikk har et humoristisk skråblikk på det den forteller om, og operaens øde øy blir jo raskt oppdaget og evakuert. Denne dobbeltheten blir best ivaretatt av Gillebo. Vokalt er alle fire sangere sterke og står godt til hverandre. Kammerorkesteret spiller stående, lett og løssluppent i blå hawaiiskjorter som utgjør havet, i et fint scenografigrep. I selve musikken kunne man ønsket seg tydeligere valg. Kontrastene mellom det ekspressive og Haydns tørrvittige, mer tilbakeholdte vendinger kunne vært mer ekstreme. Men som helhet er «Den øde øya» preget av overskudd både i musikk og regi, og absolutt å anbefale.