Scene

Slekters gang

Juleteater for barn har det aldri vært mangel på. Med «Julemiddag» legger Tyra Tønnenssen inn bud på en moderne norsk juleklassiker for voksne.

Dagsavisen anmelder

TEATER

Å bli dratt gjennom hundre år med julefeiring på om lag 90 minutter, kan i utgangspunktet virke som nettopp det du ikke trenger når juleforberedelsene truer. Men tro om igjen, for regissør Tønnessens nyskrevne variant av Thornton Wilders juleklassiker «The Long Christmas Dinner» fra 1931 er både klok, morsom og til tider rabiat gjenkjennelig. Det er et stykke norgeshistorie som veves ut av en familieslekts streben etter å holde tritt med samfunnsutviklingen uten å tape ansikt. Ikke minst er det knakende godt nyskrevet teater.

 

Utgangspunktet for handlingen er en familie i Stavanger for 100 år siden. Oscar Berge har bygd opp en hermetikkformue på å selge krigsproviant til både tyskerne og engelskmennene, og puster Bjelland i nakken også når det gjelder fasadebygging. Hvordan går man derfra? Hvordan skal sønnen Dankert fylle en streng og kristenkonservativ fars sko? Og hvordan skal en voksende familie forholde seg til en verden som påvirkes av hendelser og retninger de ikke har kontroll over? Gjennom julefeiringer som veksler mellom rik moro og bunnløs fortvilelse og fallitt, fortelles også historien om det norske folk og verdier som er vunnet og gått tapt. Fra pietistisk kapitalisme til nåtidas forbruksavsporende grenseløshet. Med krigen, skarpe klassepolitiske kanter, likestilling og personlige skjebner innimellom som kaster lange skygger over julebordets gleder og utbrudd.

 

Rent fysisk er scenen et stort trekantet bord med havutsikt. Her utspiller de enkelte julekveldene seg med sømløse overganger og smarte skifter. Handlingen og enkelthistoriene har Tønnessen improvisert fram ved hjelp av både elever på Teaterhøgskolen og ensemblet selv. Fortellergleden og de rike underlagene er beholdt i tekst­ekstraktene, overdrivelsene og trangen til ekshalert humor er temmet til et nivå der det menneskelige balanserer mellom vemodig livslede og latteren som følger når nye generasjoner innfører andre verdier og dermed også juleskikker. Som å legge bort juleevangeliet, spille jazz eller amme ved bordet. Humoren blir stykkets viktigste katalysator når det gjelder å forme de lange linjene som ligger under den rivende utviklingen hvor brua over generasjonskløftene knaker. De fleste personlighetene rundt bordet har du selv møtt. Du har hørt historiene, merket fortielsene, gledene, skammen, sett maskene falle. Noen dekker over, andre bare går. De ulike familiemedlemmene i stykket fødes skrikende inn i verden, ferdig kledd for sin tidsalder og sitt verdisyn. Ved utgangen er alle like, som bud om slekters gang. Styrken ved «Julemiddag» er manus, et imponerende gjennomarbeidet stykke dramatikk som gir skuespillerne holdepunkter og publikum strøkne doser av latter og tårer.

 

Ensemblet gjør nydelig arbeid gjennom overgangene, enten det gjelder deres egne figurer som går fra spedbarn til gammel, eller stykkets iboende dramaturgi. Ikke minst er det en ensemblebragd som er Robert Altman verdig at hver og en av de ti skuespillerne evner å knytte bånd til publikum med troverdige skikkelser av kjøtt og blod alt mens hundre år farer forbi. Til slutt gir Tønnessens siste sting av ettertanke rundt enkeltmennesker og familien som institusjon. Hva vi har mistet, eventuelt vunnet, gir et bedre bilde av oss selv enn noe annet vi har sett i et år som har stått i oppsummeringens tegn.