Helg

Ridderne av den rungende latter

I overskuelig framtid kan alle finne Den hellige gralen på Folketeateret. Der Monty Pythons musikal Spamalot overgår alle forventninger.

Dagsavisen anmelder

MUSIKAL

«Monty Pythons Spamalot»

Av Eric Idle og John Du Prez

Regi: Anders Albien

Folketeateret

Spamalot er en av de største internasjonale musikkspillsuksessene i moderne tid. Den er påspandert en stjernespekket rolleliste for sin første framførelse i Norge. Showet er basert på filmen «Monty Python And The Holy Grail» fra 1975. Rett og slett tidenes beste film ifølge denne anmelderen. Jeg kunne den utenat, jeg hadde plata fra filmen også (spilt inn live på ti-over-tre-forestillingen på The Classic i Silsbury Hill) og husker fortsatt såpass at jeg blir sittende og vente på replikk etter replikk i Folketeateret. Fallhøyden for denne forestillingen er derfor høy. Så fanger den meg umiddelbart med en gammel diskusjon om afrikanske og europeiske svaler. Jeg blir sittende og hikste av latter, av vitser jeg har hørt hundre ganger før. Hele historien får nytt liv. Dette er godt gjort. Mye takket være den norske oversettelsen til Teodor Janson. At sangtekstene sitter som de skal må vi forvente, men utvekslingen av ukvemsord i de beste dialogene tar forestillingen til store høyder.

Musikalen følger ikke handlingen i filmen slavisk, men de fleste opptrinnene er lett gjenkjennelige. De bruker kokosnøtter, de engelske ridderne er like udugelige, franskmennene like uforskammede, ridderne som før sa «ni» sier nå «ekki-ekki-ekki-ekki-PTANG-zoom-boing-znowwitttingmmm». Riktignok på trøndersk. I omformingen til musikal er det kritiske punktet selvfølgelig sangene. Filmen inneholder jo musikalparodien «Camelot», som har vært dens svakeste punkt. På scenen går dette langt bedre, fordi mange av sangene går lenger i å gjøre narr av hele sjangeren. Det synges svært høyt, svært ofte og noen ganger også svært falskt, men det er alt en del av det store spillet. Dansen er forresten enda sprekere enn musikken.

Atle Antonsens hovedrolle som Kong Arthur er ikke den mest takknemlige i dette stykket. Kongen forsøker å bevare ro og verdighet rundt seg, han mislykkes for det meste, men er ikke en veldig morsom figur i utgangspunktet. Antonsen gir ham en ekstra dose oppgitt vrede, han er seg selv lik, men Arthur er ikke dominerende i det store spillet. Spamalot dreier seg mer om kollektiv galskap. Ensemblet på Folketeateret utfører oppgavene sine langt bedre enn ridderne. Spesielt Trond Fausa Aurvåg, som ikke har fått plass ved kongens runde bord, men utmerker seg om og om igjen, i flere strålende biroller. Noen av dem overgår faktisk originalene til Monty Python. Som når han som hoffnarr synger sin tvilsomme lovsang til Sir Robin. Anders Baasmo Christiansen er utmerket som Robin, ikke den modigste blant ridderne, men med gode menneskelige kvaliteter. Hans etterkommere vil kanskje reagere på Baasmo Christiansens framstilling av Sir Robin som unnvikende taper, men de bør se hele forestillingen ferdig før de feller sin dom.

Monty Python hadde et eget lag med menn i kvinneklær og pipende stemmer, og Espen Beranek Holm er oppgaven voksen. Vi må også framheve Kim Sulocki som kongens væpner Patsy. En glansrolle som er importert fra den svenske oppsetningen, med stort hell. Inn i denne gamle handlingen kommer Reidun Sæther som «Damen i sjøen». En figur som bare så vidt er nevnt i filmen, men som i musikalen får en sentral plass. Som Sæther tar svært godt vare på. Hun skinte på Folketeateret i Queens «We Will Rock You» i fjor, og truer flere ganger med å stjele hele showet med sin store stemme. En ny diva er født.

Avslutningen av stykket er helt over toppen happy, men dette er altså en musikal. Det får være grenser for hvor alvorlig vi skal ta Monty Python. Eller er det kanskje nettopp på alvor vi skal ta dem? Jakten på den hellige gralen er selvfølgelig løssluppen crazykomikk, men den er også et strålende antiautoritært angrep på menneskelig hovmod.

Etter at vi puster lykkelige ut kommer opphavsmannen Eric Idle på scenen til stormende jubel, og gir uttrykk for at dette er den beste oppsetningen han har sett av «Spamalot». Sånt sier man gjerne i en sådan stund, men det skulle ikke forundre meg om han har rett. Så synger alle «Always Look At The Bright Side Of Life», og for første gang plystrer en hel teatersal sammen i Oslo. Utrolig hva man kan få til med kokosnøtter.

geir.rakvaag@dagsavisen.no