Nye takter

Ouverture med 
ekstranummer

Ingrid Bjørnovs nye show handler om alt vi må ta vare på. Først og fremst kjærligheten til musikken.

Dagsavisen anmelder

SHOW

«2012-Ouverturen»

Av og med Ingrid Bjørnov

Regi: Ivar Tindberg

Latter

På scenen står det til å begynne med bare en staselig pianokrakk. Ingrid Bjørnov kommer inn med et lite elektronisk keyboard under armen. Skal dette være alt? Nei, for snart kommer det flere klaviatur, og enda flere. I stabler. Og vel så det. Bjørnhov behersker det meste, men å se henne som en krysning mellom Keith Emerson og Rick Wakeman, det hadde vi ikke ventet.

La oss ikke foregripe begivenhetens gang. Bjørnovs «2012-ouverturen» markerer et jubileum for 1812-ouverturen til Tsjajkovskij. Som hun bare forteller litt om til å begynne med, og spiller starten av. For å understreke betydningen av gode intensjoner, og ikke minst gode introer i musikk. Fra 1812-ouverturen er ikke veien lang til Marseillaisen. og derfra til «All You Need Is Love». Sånn er Ingrid Bjørnov i gang igjen i kjent stil. Med å kombinere selvironiske fortellinger fra hverdagslivet med spissfindige popfaglige kryssreferanser som selv de største popnerdene av oss kan bli imponert av. Godt assistert av et band som trår til når det trengs: Javed Kurd (gitar), Rino Johannessen (bass) og Ole Petter Hansen Chylie (trommer) - sistnevnte har spilt med Bjørnov siden de første Witch Which-konsertene for 25 år siden, og kjemien er upåklagelig.

I tillegg til hennes vanlige musikalske utskeielser har denne forestillingen et slags overordnet «Gøy på landet»-tema. Det vil si, ikke alt er like idyllisk etter at hun flyttet utenfor bygrensen, men selv brunsnegler blir underholdende som figurer i overdrevne musikkspill. En sang om korte togperronger på bygda blir like lengselsfull som en Jimmy Webb-sang om å være langt borte. Roxettes største hits blir framført som en westernmusikal fra grensetraktene. Og så treffer hun nyhetsbildet også, med «Live And Let Die» som nettopp er kåret til den beste James Bond-sangen gjennom tidene. Dette er ikke bare en lek med musikk, det er en orgie.

Den kosteligste delen av showet er hennes redegjørelse for kassetthøsten 1977. Der Ingrid Bjørnov får presentert flere av sine gamle favoritter, og fortalt hvorfor musikken fra tenårene forblir den sterkeste, uansett. I denne fasen av forestillingen virker det som hun slapper mer av, slår seg ordentlig løs, og gløder av fortellerglede. Før kvelden tar mer en ettertenksom retning med undringen over hvorfor sang og musikk er det siste som sitter igjen hos mennesker som mister kontakten med omverdenen. Musikken overlever som kjent alt.

Kvelden går mot slutten med en fabelaktig «mash-up» av de mest kjente «låtene» til Edvard Grieg og Abba. Og så får vi et stille og rørende ekstranummer, en liten overraskelse som vi ikke skal røpe her. For denne forestillingen er det fortsatt mange som kan glede seg til å se.

geir.rakvaag@dagsavisen.no