Kultur

Om nærhet og avstand

Goksøyr og Martens stiller spørsmål både til teatret og til livet.

Dagsavisen anmelder

TEATER
«OMsorg»
Av Goksøyr & Martens
Regi: Torill Goksøyr og Camilla Martens
Scenografi: Olav Myrtvedt
Med: Kai Remlov, Liv Bernhoft Osa, Laila Goody, Mattis Herman Nyquist, m.fl.
Nationaltheatret, bakscenen

Med forestillingen «OMsorg» løfter performanceduoen Goksøyr&Martens fram en del av tilværelsen vi sjelden ser i teaterrommet: den aller siste tida av et liv og hvordan samfunnet skal ta seg av sine gamle. Det åpner i mørke med lyden av en privat og intim situasjon: en fødsel. Til teaterrom å være, varer den lenge og minner oss om at det også er privat og intimt å dø - det er ubehagelig å høre på. Så skriker babyen og et skarpt lys blir slått på.

Publikum er plassert på et stillas tre-fire meter over scenen, langs alle fire vegger. Vi ser ned på et sykehjem med senger, stue med TV og kjøkken. Det er morgen, og ansatte kledd i hvitt lager frokost og hjelper beboerne med å stå opp. En dame er døende og ligger i sengen med en slektning ved sin side gjennom hele første del av forestillingen. Pleierne småsnakker med pasientene og med hverandre i en lavmælt og helt hverdagsnær stemmebruk. Vi kan følge med på dem og på alle beboerne parallelt, sistnevnte troverdig, humoristisk og varmt spilt av åtte eldre amatørskuespillere. Både distansen og det spredte perspektivet er et fint grep for å vise den påtvungne kollektiviteten som vi må innordne oss i når vi trenger samfunnets omsorg.

Gradvis trer beboerne fram for oss som individer. Selv om de er syke og mentalt fraværende, er de forskjellige. En mann spør mange ganger om det ikke er torsdag i dag. En annen bruker et kvarter på å få på seg bukse før han faller ut av sengen. En dame vanner plantene med rød saft, mens en annen sitter i samme stol hele første del av stykket. Noen av de eldre lager små ulykker med overlegg for å få oppmerksomhet. I det hele tatt har situasjonen mange likhetstrekk med en barnehage. Vi får sympati med de ansatte som stadig må løse store, små og gjerne samtidige katastrofer. De tørker opp, følger på toalettet, hjelper og klemmer samtidig som de lager mat, fører journal og forhandler for å få de eldre til å ta medisinene sine. Men vi merker også hierarkiet og slitasjen de ansatte imellom. Atmosfæren er mild, men også trykkende. Trykket slipper ut idet en pårørende skjeller ut en av sykepleierne for at mormoren mentalt har forsvunnet til et sted der jenta ikke kan nå henne. Pleierne tar imot kjeften, gråter og støtter hverandre.

Etter dette hentes vi ned på scenen. Skuespillerne trer ut av rollene sine og ber publikum fortelle hvordan vi opplevde forestillingen. De deler også personlige erfaringer. Det blir en ærlig og åpen samtale om verdighet og sorg, som også er en undertone i tittelen. Mange snakket om hvordan profesjonalisert omsorg er dømt til å bli asymmetrisk. For meg kunne det gjerne sluttet der.

På papiret er ideen om å speile det distanserte, virkelighetsnære og kollektive i første del i en del to der vi sitter kloss opp i tre profesjonelle individer som spiller klassisk teater, forbilledlig klar. Laila Goody, Liv Osa og Kai Remlov er tre søsken som rydder i morens dødsbo og finner ut at de forsto henne på tre helt ulike måter.

Samtidig gjør denne vendingen at forestillingen i energi gradvis blir løsere og løsere i fisken. Paradoksalt nok oppleves første del fra stillaset som den nærmeste og såreste. Gitt tre publikumskontrakter med de samme folkene (samtalen i midten inkludert) på to timer går Goksøyr og Martens i strupen på hva teater egentlig er. Men sammenlignet med den konsentrerte åpningen blir låta alle synger sammen til slutt, litt lite definert, selv om den nok er ment å være varsom.

Men «OMsorg» klarer på en imponerende måte å handle både om livet og om hvordan livet kan framstilles i et teaterrom. Det er sjelden vare.