Kultur

Nobel konsert

Den 20. Nobels fredspriskonsert ble en av de beste. Kanskje fordi den var en av de korteste.

Dagsavisen anmelder

Vi trodde først det var en misforståelse da vi hørte at Morrissey skulle være hovedattraksjon under denne konserten. Han er ikke typen til å løpe opp på kongetribunen og få alle til å klappe i hendene, men har til gjengjeld andre egenskaper som gjør ham til en av vår tids fremste artister. Kom han til å finne på noe skandaløst i Oslo Spektrum?

Les også: Tok Morrissey i forsvar

Han begynte med «People Are The Same Everywhere», kanskje ikke den mest optimistiske sangen for en sånn kveld, men med et trykk vi ikke kan huske å ha hørt i denne sammenhengen noen gang før. Morrissey hyllet Lou Reed følsomt med «Satellite Of Love». «Irish Blood English Heart» er derimot sannsynligvis den mest kompromissløse politiske sangen som er levert på nobelkonserten noen gang, og en av de aller mest imponerende.

Enten det kom av sponsorsvikt eller TV-faglige hensyn - den 20. nobelkonserten hadde godt av å bli trimmet ned til 100 minutter, uten den lange pausen som alltid er en festbrems i konsertsammenheng. Med et program som også var mer kompakt enn før, og derfor lyktes bedre med å forene holdning med underholdning.

Etter at Zara Larsson framførte «Uncover», en av årets mest spektakulære ballader, kom Mary J. Blige uventet tidlig på scenen. Vi hadde ventet å se henne som showstopper i det store nobeltradisjonen som har fungert så godt for så mange soulsangere før henne. Hun var mer strøkent antrukket enn sist vi så henne i showbiz-modus i Norge, men stemmen var i rimelig god stand, slik at to sanger ble litt snaut. 90 minutter med bare henne får vel bli en annen gang.

Mange tidligere årganger av denne konserten har båret preg av veldig mange hensyn å ta, og mange plasser å fylle. Selvfølgelig vil noen mene det er feil å ikke ha med klassisk musikk, eller jazz for den saks skyld, og bare én representant fra den ikke-vestlige sfæren. Dette var til gjengjeld Omar Souleyman, fra Syria, som ikke har en ubetydelig symboleffekt når prisen går til organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Han fikk publikum til å reise seg i Oslo Spektrum, og blir sikkert enda finere å se igjen på Øya til sommeren.

Mange vil regne James Blunt som utdatert trubadur, men vi skjønner at den tidligere soldaten får sjansen i en sånn anledning, og for det store nobelpublikummet er nok «You’re Beautiful» akkurat en sånn sang man vil høre på en stor konsert. Det er forbausende å høre hvor fort hans langt yngre arvtaker Jake Bugg har tilpasset seg det store formatet, med Kringkastingsorkesteret og det hele. Det er ikke så stor forskjell på de to britiske sangerne som trendanalytikerne later til å tro. Men Buggs «A Song About Love», ble ett av kveldens store høydepunkter.

James Blunt kom tilbake og sang sin sang fra Kosovo-krigen, «No Bravery», kveldens sterkeste påminnelse om selve anledningen, før prisvinnerne Ahmet Üzümcü og Scott Cairns fra OPCW holdt sin enkle og effektive tale for dagen.

De norske representantene i Envy gjorde en opptreden som bekreftet at de har internasjonalt potensial. Det ble Timbuktu som fikk lov til å si «music is a universal language» før han gikk på scenen, og han fikk det til å høre sånn ut også, med sin hilsen til Madiba før «Alle vil til himmelen men ingen vill dö». Etterfulgt av en overraskende gjesteopptreden av Vinnie i «Let The Monkey Out». Timbuktu er enda en kontroversiell artist som det er vanskelig å si så mye vondt om. Og enda et høydepunkt på en nobelkonsert som hørtes mer relevant ut enn på lenge. Spesielt når Mary J. Blige kom inn igjen helt til slutt for å hylle enestående Nelson Mandela med «One».

geir.rakvaag@dagsavisen.no