KUNSTUTSTILLING
«Gjennom naturen»
Munch-museet og Naturhistorisk museum med Botanisk hage
Til 4. januar 2015
Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munch-museet og Naturhistorisk museum, som begynner inne i Munch-museet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.
Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Den gang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe lignende skjer nå i Munch-museet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.
Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon. Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskapsinstitusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv ligner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.
Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.
Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munch-museets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.
I Munch-museet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assosierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»