Kultur

Mord i blikket

«Blind hevn» på Centralteatret inneholder verken arsenikk eller gamle kniplinger.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Blind Hevn»

Av Eric Chappell

Regi: Svein Sturla Hungnes

Centralteatret

Hevnen er langt fra søt i britiske Eric Chappells psykologiske teaterthriller «Blind hevn». Snarere er tanken på hevn så bitter at den overskygger alt annet inntil det punktet da man konfronteres med den. Kan man drepe et annet menneske, uansett hvor nedrig denne personen måtte forekomme? Med det og et aldri så lite rovmord i fortida som utgangspunkt, snor Chappell et dialogdrevet drama der vindkastene oppskriftsmessig dreier handlingen i nye retninger. Det er til tider kriminelt bra, men krever konsentrasjon. Om handlingen innimellom er aldri så eksplosiv, er det i og mellom ordene nøkkelen ligger.

Det handler om den feterte, fordrukne og bitre maleren Tony Scott (Dennis Storhøi), som en kveld oppsøkes av en John Todd (Kåre Conradi). Han kaller seg reformator, og har til hensikt å høre ofrenes side i grove voldssaker. Her handler det om at kona til Tony ble myrdet i parken utenfor boligen en kveld for mange år siden. Den angivelige drapsmannen, Joe Slater, ble tatt med smykker og penger som tilhørte ofret. Men Tony slo seg ikke til ro med at Slater ble dømt og fengslet, og selv om han kort tid etter giftet seg med sin faste modell Helen (Birgitte Victoria Svendsen), har han likevel brukt alle disse årene til å savne sin første kone, og til å ivre for dødsstraff og sverge på at han selv skal drepe Slater om han får sjansen.

Chappell spiller på den lidenskapelige bitterheten som fôrer hevnen som tanke og handling. Som erfaren dramatiker innen sjangeren spiller han på prototypene, men skaper også en originalitet som regissør Svein Sturla Hungnes turnerer med sikker hånd. Og bare navnene! Tony Scott, en honnør til en nå avdød intrigemaker på film? John Todd, okkultist eller barberer? Det er uansett langt mellom det å ville hevne, og det å faktisk gjøre det. Tony har drevet seg selv inn i mørket gjennom de gnagende tankene rundt hva som skjedde da kona ble drept utenfor hjemmet i industribygget med atelier og store vinduer ut mot parken, som er effektivt og klassisk tegnet scenografisk av Ola Bråten. Men det er også noe mer, noe Tony ikke får tak på.

Dennis Storhøi spiller Tony som den inkarnerte moderne maleren, en Jackson Pollock-aktig skikkelse herjet av indre demoner og et uttrykk som skifter fra lys til mørke. Vi ser imidlertid aldri motivene, vi får dem bare beskrevet, og vi ser den malingsflekkede, herjede og fordrukne kunstneren selv. Helen er ved hans side, men han knapt ved hennes. Hun vet hvilke knapper hun skal trykke på for å unngå hans temperament. Så dukker Todd opp. Først som det man kan kalle en nerdete bokorm, men han forvandler seg snart til noe annet. Kåre Conradis evne til å veksle mellom sinnsstemningene, mellom det komisk underspilte og det rabiate mørke, er formidabel, og dette brynes mot Storhøis barduse portrett av kunstnersjelen som ønsker død over alle. Svendsen og Bartek Kaminsky spiller sentrale roller som både bringer katalysatorer og komisk snert inn i et stykke som spenner rollene opp mot hverandre helt til sannheten kommer for en dag. Og mens første akt blir litt for famlende og ordrik, fester andre akt grepet som en skrustikke, både om handlingen og om skuespillernes selvsikkerhet der de blir stadig tryggere på seg selv og motspillerne. Det gjør «Blind hevn» til en effektiv og underholdende krimintrige i vintermørket.