Kultur

Med camp og camping på Torshov

Årets mest omtalte musikal har spillevilje, sjarm og ett og annet musikalsk høydepunkt, men vokalmessig når ikke det nye Torshovensemblet Ole Ivars til adamseplet.

Dagsavisen anmelder

MUSIKKTEATER

«En får være som en er - en Ole Ivars musikal»

Av Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppa

Regi: Hanne Tømta

Med: Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen

Torshovteatret

I en scene viser den nye Torshovgruppas forskning på musikkteatret virkelig klasse. Etter en rekke pasninger i retning tematikken står Henriette Steenstrup ensom i følgelyset og synger «Nei så tjukk du er blitt» som et stille, inderlig og smertefullt rop, milevis unna Ole Ivars egen fengende danseversjon. Det er ikke bare overraskende og rørende, men her fungerer også musikalen basert på dansebandets rikholdige sangkatalog på ramme alvor, og låtskriver William Kristoffersens ord får nye berøringspunkter i en vellykket tolkning.

Steenstrup har sammen med Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø og musiker Simon Revholt lagd en musikal med utgangspunkt i sagene til bandet som i år feirer 50-årsjubileum. Sangene står i sentrum, og bindes sammen av en rammehistorie om Kongen av Campingplassen og paret som har sin første ferie i vogna uten «Veslejinta vår». Og hit kommer en ung førstegangscampende «Fra samefolkets land» samtidig med nyheten om at Kongen dette året har kapra selveste Ole Ivars til å spille på midtsommerdansen. Er det hun som er fra Reiseradioen, mon tro? Alle sliter med sitt, både med sagt og usagt, og hemninger, fordommer, lengsler og tapte selvbilder preger plassen. Som fortelling betraktet kommer klisjeene tettere enn fjellbekkdrinkene, og handlingen er tynnere enn en høvelflis. Det er ikke Ole Ivars skyld.

Sangene, vitsene, blødmene og øyeblikkets humor er drivkraften i «En får væra som en er», men skuespillere og opphavsmenn hadde fortjent at Hilde Brinchmann og Kjetil Indregard hadde lagt litt mer energi i historien enn en laber revyskisse. Stykkets første fjerdedel fungerer med kjappe replikker og en musikalsk opptakt til noe man ikke helt vet hvor går hen, men når alle bange anelser slår til og historien ender i «skuggornas dal», da må skuespillerne jobbe hardt for at vi skal holde interessen oppe. Christian Skolmen som Kongen av Campingplassen drar ensemblet gjennom med like stor iver som Kongen drar buksa opp over beltenivå, mens han kaster alt som er galt over skulderen og flørter uhemmet. Skolmen er den som virkelig overrasker med komisk timing og en allestedsnærværende sceneutstråling. Steenstrup som utilfreds og desperat er også et syn, etter hvert som kostymeskiftene utarter og fortvilelsen og kåtskapen velter ut. Arnø og Ellingsen er i hver sin ende av skalaen stemmemessig sett. Han er en skikkelse man tror på, selv i en historie som dette. Hun får minst å spille på, men er det største sangtalentet blant de fire.

Torshovgruppa har sagt at de skal spille Ole Ivars’ musikk uten ironi. Den påstanden tror de vel knapt nok selv på, jamfør framføringen av «Jag trodde änglarna fanns». Enkelte sanger er rene transportetapper, mens andre fungerer etter hensikten, og lever sitt eget liv. Som den ene julesangen de greier å tilpasse denne sommerrevyen, «Kjære pappa», et glanseksempel på vemodet som gjør Ole Ivars sanger til allemannseie. Og faktisk er det når de roer ned tempoet og spiller på disse følelsene at «En får væra som en er» treffer hjertet. Humoren og de billige poengene og «sa brura»-vitsene gjentas i det uendelige, og i overgangene er det nok gapskratt til at humorshowet glatt innfris på overflaten. Men latterkulene og Henriette Steenstrups hysteriske poledans skjuler ikke det faktum at historien står til stryk, og at vokalprestasjonene og musikkarrangementene til tider er direkte fattige på «Spellemannsblod». Dermed står Ole Ivars igjen som stjernene i et show som garantert blir en suksess, uten at de involverte lever opp til Torshovteatrets generelle kunstneriske nivå av den grunn.